Helvetes medisiner

Jeg dro hjem på julaften, selv om jeg ikke klarte å få i meg næring. Jeg følte meg ganske fin i formen, og tenkte ikke at det ville være et problem slik det hadde vært forrige uke. Jeg skrev jo om alle symptomene jeg hadde på underernæring i forrige innlegg, men på julaften hadde jeg nesten ingen. Joda, jeg falt litt inn i min egen verden, skalv litt og var litt svimmel, men ikke i nærheten av hva det var forrige uke. Og gjett to ganger hva jeg fant ut?? Det er medisinene som gjør meg fjern. Hvorfor vet jeg det? Jo, for på julaften tok jeg ikke morgenmedisinene mine, bare for å teste det, og julaften ble fire ganger bedre enn jeg hadde forventet.  Så nå vet jeg at jeg ikke kan ta medisiner før jeg har spesielle avtaler hvor det kreves konsentrasjon fra min side. Det skal ikke være sånn. Nå er jeg bare enda mer i mot medisiner enn det jeg var i utgangspunktet. Det verste er jo at jeg kan risikere å bli dårligere, men likevel, det er IKKE greit å gå rundt som en sløv zombie og ikke klare å følge med når noen snakker til meg. Det er ubehagelig og flaut. 

Egentlig tror jeg det er en kombinasjon av medisiner og det at jeg ikke spiser, som gjør at jeg blir så fjern, for det har aldri vært så ille før. At medisinene på en måte forsterkes når jeg ikke tar til meg næring, på samme måte som at du blir fortere full når du drikker på tom mage. Men jeg kan bare ikke spise. Ikke enda. Så da blir det å lure unna medisiner når jeg skal noe spesielt. Håper bare ikke dette slår dobbelt tilbake på meg. Jeg tar jo kveldsmedisinen min, pluss at jeg får en injeksjon som skal virke i to uker, så da gjør det kanskje ikke så mye at jeg lurer unna morgenmedisinene. Jeg kan jo også ta ekstramedisin om jeg føler jeg får det vanskelig. 

Drittmedisiner som ødelegger livet mitt..  

Når julen blir problematisk

Jeg er livredd for morgendagen (julaften). Det har seg sånn at jeg ikke har fått i meg noe særlig med næring på over tre uker, og det begynner jeg å kjenne mer og mer på kroppen. Jeg mister konsentrasjonen, blir fjern, har skjelvinger og klarer ikke å fokusere over lang tid. De på avdelingen sier at alle disse symptomene er tegn på underernæring. Likevel klarer jeg ikke å spise. Det er hun ene stemmen i hodet mitt som står bak alt sammen. Hun "tvangsslanker" meg, og hvis jeg går imot det hun sier, lager hun et helvete for meg. Da er det beste å bare høre på henne. 

Den siste uken har alt blitt mye verre. Jeg fikk lov å dra på perm i forrige uke, og da kjørte jeg like gjerne på med flere ærend før jul. Jeg var på linsekontroll på torsdag, julekonsert på fredag, og på lørdag var jeg hos frisøren. Det var grusomt! Jeg slet skikkelig med konsentrasjonen, jeg fikk ikke med meg hva folk sa, og følte alt ble rot. 

Så ja, jeg er ikke i tipp-topp form om dagene, men som vanlig, prøver jeg alt jeg kan for at det ikke skal bli lagt merke til. Mamma har allerede kommentert at jeg "forsvinner", noe jeg ikke klarer å skjule. Men om hun ser at jeg får fysiske problemer, og at hjernen ikke fungerer sånn som den skal, kommer hun til å bli veldig bekymret. Jeg har virkelig ikke samvittighet til det. Derfor er julen problematisk for meg.
Jeg skal bare være hjemme noen timer for å åpne gaver, så jeg slipper heldigvis unna maten. Men likevel må jeg gjøre et eller annet for å unngå å bli veldig svimmel og fjern. Egentlig skulle jeg ønske at jeg slapp å være hjemme på julaften, gale er det faktisk! Men jeg velger å dra, for mammas skyld, og for å se om familien blir fornøyd med gavene jeg gir. 

Jeg prøver kjempehardt å finne en løsning, og det jeg kommer frem til, er jo at jeg må få i meg næring på et eller annet vis. Men hva når hun begynner å skrike, da blir jo julen hvert fall ødelagt. Og om jeg ikke klarer å fokusere, og alt går i surr, blir det heller ingen fin jul. Og hva om jeg faktisk tar til meg næring, og ting ikke bedrer seg, da er jeg screwed. Som sagt, det enkleste hadde vært om jeg bare kunne vært på avdelingen. 

 

 

Motgang - Jeg er sliten

Jeg har snart vært innlagt her i 14 måneder, men hvis vi skal se bort i fra de tre månedene jeg var utskrevet før jeg ble reinnlagt på tvang, har jeg vært innlagt i to og et halvt år på samme avdeling - sammenhengende. Det er fire år siden første innleggelse, og siden har jeg vært inn og ut av psykiatriske avdelinger. På disse fire årene har jeg vært mer innlagt enn jeg har vært utskrevet, og dette er blitt livet mitt. Men greien er: det er ikke et liv.

I det siste har jeg blitt mer og mer oppmerksom på hvor mye jeg har mistet, og tanken dreper meg, sakte men sikkert. Bokstavelig talt. Jeg er mer suicidal enn jeg har vært på lenge, og stemmene oppfordrer meg daglig til å ta livet mitt. Hver eneste dag, kanskje til og med flere ganger for dagen, gråter jeg. Ikke fordi jeg er redd for døden, men fordi jeg allerede føler skyld for dem som kommer til å sitte igjen. Familien, kjæresten, hunden og vennene mine. Jeg er så sikker på at jeg skal dø, jeg venter bare på at jeg skal få tilbake utgangen. Jeg har utallige måter å gjøre det på, men sjansene er minimale så lenge jeg er innelåst bak lukkede dører. Den siste tiden har behandleren min og teamet mitt merket at jeg har gitt opp, og de er begynt å ta selvmordplanene på alvor. Jeg har derfor ikke hatt utgang på over to måneder, og nå har jeg i tillegg fått fastvakt, noe jeg har hatt i over en uke. De følger med meg hele tiden, og planene er lagt på vent. Jeg har dessverre den (u)vanen å være alfor ærlig, og så lenge jeg er ærlig om at jeg vil dø, kommer jeg til å fortsette med fastvakt. På én måte er det litt godt, for da får jeg en aldri så liten pause fra de verste tankene, for jeg vet at jeg ikke kommer til å klare det. Enda. Samtidig hjemsøkes jeg av tankene på alt jeg skal gjøre når jeg først får sjansen. Jeg har barberblad til å kutte pulsen, jeg har tabletter til å ta overdose, jeg har skolisser/ledninger til å kvele meg, og listen fortsetter om jeg får utgang. Jeg er veldig langt nede, og 83% av dagen tenker jeg på hvordan jeg skal dø, om jeg skal skrive brev, slette facebook, kaste mobilen, rydde ut rommet (sånn at mine pårørende ikke skal måtte gjøre det) og slike ting. De resterende 17% prøver jeg å lete etter håp og vilje. Jeg prøver å klamre meg fast til tanken om at det faktisk kan bli bedre, at jeg kan leve et fullverdig liv utenfor sykehuset. Men sannheten er at jeg er sliten. Sliten av sykdom, sliten av devaluerende stemmer. sliten av å kjempe kamper jeg aldri vinner, sliten av krampegråt, og ikke minst, sliten av å være sliten. Jeg har fått nok. Det er grenser for hva et menneske kan tåle. Kommer jeg noengang ut av denne destruktive tankegangen? Kommer jeg til å overleve? Time will tell.  

#suicidal #innlagt #psykiatri #schizofreni #motgang 

Fortsatt stuck på samme sted..

Bloggen blir nedprioritert om dagene. Hadde jeg hatt lesere å ta hensyn til, hadde det sannsynligvis blitt mer oppdateringer, men siden jeg kun skriver for min egen del, blir det til at jeg bare skriver når jeg føler jeg har noe verdt å skrive. Naturlig nok. Så, for min egen del, vil jeg skrive litt hva som skjer for tiden. 

I forrige innlegg skrev jeg at det skulle være et samarbeidsmøte, og siden den gang, har det vært enda et. Det første møtet konkluderte med at jeg fikk en utskrivelsesdato - 15. september. Den gangen var det to og en halv uke frem i tid. Jeg ble ganske overveldet av to følelser; "YES, nå blir det utskrivelse" og "HJELP, det var kort tid". Jeg nevnte at tiden rundt bursdagen min var veldig tøff, noe som ikke helt slapp taket, selv da bursdagen var over. Som dere vet, finnes det ikke av/på knapp på psykiske lidelser, og siden jeg fortsatt slet, hadde tilsyn hvert femte minutt og ikke hadde utgang, synes jeg to uker var mye å forlange av meg. Jeg følte jeg fikk en tidsfrist på å bli frisk(ere), og at det var altfor mye som måtte jobbes med innen den tiden. Jeg skulle tross alt over til en åpen avdeling hvor det er meningen at man skal klare seg ganske godt på egenhånd, og ikke minst det å klare å forholde seg til de åpne dørene. Dette klarte jeg utrolig nok å formidle, og det viste seg at alle var enige i det; teamet mitt på lukket avdeling, familien min og til og med de på DPSet. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre det som forventes av meg, men det ble for tøft. Jeg klarte ikke det, og fant ikke roen da jeg skulle prøve å overnatte på DPSet. Det endte flere ganger med at jeg måtte dra tilbake til avdelingen, fordi jeg var alt for urolig for å være der. Stemmene skrek at jeg skulle gjøre destruktive ting, og det var rett og slett ikke trygt for meg å være der. 

Jeg skjønte ganske fort hvordan dette ville ende. Ingen hadde troen på at jeg ville klare det. Da det så var et nytt samarbeidsmøte, tenkte jeg at det kunne få ett av to utslag; enten mistet jeg plassen, og måtte søke på nytt når jeg var klar, eller så satt de en ny frist - en endelig frist på rundt tre uker. Nå har det seg sånn at de faktisk har holdt av den plassen til meg i fire måneder, og var begynt å få press fra ledelsen om at hvis jeg ikke snart var klar, så måtte dessverre plassen gå til noen andre. Det forstod jeg, så jeg var i grunn ganske sikker på at jeg skulle miste plassen. Samtidig var håpet om at siden de allerede hadde holdt av plassen så lenge, så gjorde ikke en måned fra eller til så mye. Men nei, jeg mistet plassen.. Og selv om jeg var forberedt på det, var skuffelsen større enn forventet. Det verste var da jeg måtte tilbake til DPSet og hente tingene jeg hadde begynt å ta med meg dit. Jeg hadde jo vært klar for å overflyttes to ganger, så jeg var begynt å innrede og gjøre det ordentlig koselig på det nye rommet. 

Så ja, jeg er fortsatt på lukket avdeling for unge med psykoseproblematikk, og jeg er helt uviten om hva som skjer fremover. Eller, det er litt løgn - jeg vet at jeg en eller annen gang skal overflyttes til åpen avdeling, men jeg har ingen dato å forholde meg til, så jeg aner ikke når det blir. Det viktigste nå er at jeg kommer meg på beina igjen etter nedturen, for sant skal sies: jeg har hatt et lite tilbakefall hvor jeg har vært mye urolig. Det har til og med endt med belter både én og to ganger, og det er leenge siden sist. 

#psykiatri #DPS #psykose #innlagt 

Når alt annet enn blogg tar opp plass

Nå er det begynt å bli en stund siden jeg har kommet med oppdateringer her på bloggen. Det er vel bare det at dagene suser av gårde, og jeg prøver å henge med så godt jeg kan, og da kommer ikke bloggen i første rekke. Heller ikke i andre. Helt ærlig har jeg hatt massevis av tid til å skrive om livet mitt, men jeg har mer enn nok med å leve det, for det er vanskelig for tiden.
Jeg ramler inn og ut av en virkelighet andre ikke deler med meg, i tillegg til at jeg prøver å holde masken rundt de nærmeste. Jeg prøver å være sosial, samtidig som jeg har drevet med en halvhjertet tilvenning til det DPSet jeg i teorien skal overføres til. Jeg skriver teorien, for det har vært så mye frem og tilbake i det siste, og jeg skriver halvhjertet av samme grunn. 

Det er kanskje tre måneder siden jeg trodde jeg skulle skrives ut i neste uke, og siden da har det hele vært ganske ustabilt. Det begynte med at jeg skulle være på DPS tre ganger i uken à fem timer. Så ble de nedskrenket til to ganger i uken, fordi den ene dagen måtte brukes til behandlersamtale. Så begynte ting å bli vanskelige for meg igjen, så da ble det bestemt at de to dagene jeg skulle være der, kun var for musikkterapi. Og ja, det har jeg glemt å nevne. På DPSet har de en musikkterapeut som prøver å lære meg gitar, noe jeg har stor glede av. Så ja, det er tre kvarter med ham to ganger i uken. 
Siden det har vært så mye tull med DPS de siste månedene, vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. Jeg vet jeg skal overflyttes en gang i fremtiden, men når aner jeg virkelig ikke. 

Jeg har akkurat vært gjennom en ganske stor krise. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli drept før jeg fylte år, noe som nå viser seg ikke stemte. Men siden frykten var så stor, var det lenge grunn til bekymring for at jeg kom til å ta mitt eget liv. En bekymring som fortsatt er der, da stemmen i hodet ikke snakker om annet. Derfor har jeg nå ganske tett tilsyn, noe som ikke passer inn på et DPS, der det forventes at jeg er mer selvstendig og ikke trenger like tett oppfølging. Med andre ord, overflyttingen til DPS er nok utsatt atter en gang. Men i morgen skal det være et samarbeidsmøte med DPS og avdelingen jeg er på nå, og da håper jeg på å få litt svar. 

Ellers er det vanskelig å sette ord på hva jeg gjør på om dagene. Jeg gjør egentlig ingenting for tiden, etter at utgangen min ble tatt fra meg. Likevel går dagene som en karusell jeg ikke har kontroll over. De kommer og går, og jeg merker det så vidt. Men jeg er fortsatt i live, og klar for å kjempe videre med alt jeg har. 

Mislykka

Jeg har tenkt litt på det i det siste. Det er så mye med meg, jeg skiller meg ut fra både vennekrets og familie. Hva er det som IKKE er galt med meg liksom? Det er ikke bare sykdom lenger, det er hele meg. 
Jeg begynte spesielt å tenke på det etter jeg var i Oslo med mormor. Her ser jeg at jeg får muligheten til å snike inn at jeg var på Dolly Parton konsert, og det var FANTASTISK! Beste dagen i mitt liv. Jeg er stor Dolly fan, så hele konserten var helt magisk for meg. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om. Jeg skal skrive om meg. Mislykka meg.

Det var noe mormor sa i Oslo da hun møtte på en gammel kjenning, en som var homofil. Hun sa til meg at han også hadde en søster som var lesbisk, før hun uttrykte at hun syntes synd på foreldrene deres som fikk to "sånne". Jeg kjente jeg ble veldig irritert. "Det er ikke synd på dem, mormor! Det er ikke noe gale i å være homofil". Jeg ble helt satt ut, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg klarer jo ikke bli ordentlig sint på mormor heller, for jeg vet at hun er gammeldags, og på hennes tid var det jo fælt og skittent, så jeg tilgir henne. Likevel synes jeg hun kunne spart seg for den kommentaren. Hvert fall til meg, som er i et lesbisk forhold. Jeg hadde lyst å spørre om hun synes synd på mamma også, som er mor til en "sånn", men jeg tok meg i det. Likevel fikk det meg til å begynne å tenke på alt som er "feil" med meg. 

- Jeg har vært innlagt i fire år
- Jeg sliter psykisk, med både schizofreni og angstlidelse
- Jeg sliter også med mat og kroppsbilde
- Jeg skader meg selv
- Jeg er sammen med en jente
- Jeg har ikke fullført videregående og får penger fra nav

Selv om jeg vet at dette ikke er noe å skamme seg over, føler jeg meg mislykka. Jeg skammer meg hvert fall ikke over å være sammen med en jente, for jeg er lykkelig med henne, men kommentaren til mormor fikk meg til å se meg selv gjennom hennes øyne. Og selv om jeg vet at hun er glad i meg, og ikke tenker vondt om meg, begynte likevel tankene å spinne. Hvorfor kan jeg ikke bare være normal? Da hadde jeg ikke vært en byrde for alle. 

 

Alt var bare tomme ord

Jeg har holdt ut for lenge. Jeg har virkelig tatt meg sammen for å vise at jeg er klar. Jeg er jo klar! Bare fordi jeg spiste en blomst og tok en spasertur uten å gi beskjed, så er jeg liksom ikke klar for åpen avdeling!? Jeg fikk beskjed i dag om at DPS ikke vil ta meg i mot enda, de vil ikke engang ha meg på overnattinger mer. Behandleren min pakket det så fint inn, og sa at det var fordi de var kommet frem til at det var et dårlig tidspunkt, siden mange ansatte er på ferie, og det dermed nesten bare vil være ekstravakter på jobb. De mente visst ikke det var det beste for meg akkurat nå. Sannheten er at de ikke tør, at de ikke er klar for å ha ansvaret for meg. Overføringen er blitt utsatt til etter sommerferien, i august en gang. Det var jeg virkelig ikke forberedt på. Jeg synes selv det har gått bedre og bedre, og det er det jeg tror alle andre har fått inntrykk av også, derfor kom denne beskjeden som et stort sjokk for meg. Jeg kan fortsette å komme på besøk, men jeg får ikke være der lengre enn til seks på ettermiddagen. Jeg var blitt så lei denne pendlingen, og så klar for å få hele denne prosessen med flytting overstått, og så får jeg vite at jeg må fortsette i to måneder til. Det er demotiverende! 

 

Ny diagnose

Vel, siden det snart er klart for utskrivelse, trenger behandleren min å sette en endelig diagnose. Eller, tydeligvis flere.. Og jeg som fikk diagnosen paranoid schizofreni for to og et halvt år siden, jeg trodde det var den som gjaldt. Jeg trodde ikke jeg ble vurdert for noe annet, ettersom jeg har vært innlagt på psykosepost de siste årene. Jeg tok feil. Jeg har nå tre diagnoser, der den ene er ny. Den jeg fikk i dag er ny, men samtidig ikke. Da jeg først kom inn i systemet, var det vanskelig å finne ut akkurat hva som feilte meg. Mange leger og psykologer trodde mye forskjellig, og en håndfull diagnoser ble satt. Disse ble imidlertid fjernet da jeg fikk schizofrenilidelse. Nå har jeg fått den ene tilbake. Den diagnosen jeg absolutt ikke ville ha. Som om ikke schizofreni er ille nok. Likevel har jeg omsider godtatt den diagnosen. Jeg vil ikke ha den, men om det er navnet på alt spetakkelet som foregår inni hodet, så kan jeg slå meg til ro med det. Jeg er ikke diagnosen min. Det er noe jeg har lært underveis. Denne nye diagnosen er noe helt annet. Bare navnet avslører mye om meg, ting jeg ikke vil at noen skal vite. Ting jeg skammer meg over. Jeg har gjort alt jeg kan for å unngå å få denne diagnosen, for det ligger nemlig i kortene mine at det er en diagnose jeg kunne fått. Nå har jeg den, og det suger!

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

Det gjør vondt å skrive det her, svart på hvitt, men jeg har tenkt på det i hele dag, og jeg trengte å få det ut. Ja, jeg har opplevd traumer. Faen heller, den diagnosen skriker det ut til en hver som har mulighet til å lese journalen min. Jeg hadde jo søren meg tenkt å starte på nytt på den nye avdelingen. Hadde håpet at disse traumene aldri ville bli et tema. Men nå må jeg faen meg få behandling for det, fordi det er en fuckings diagnose jeg har fått. Hvis noen lurer, JA, jeg er sur og frustrert over dette. Mest av alt fordi jeg vil fortrenge og ikke vil ha en slik diagnose hengende over meg. Dessuten er det mye i familien som gjør at jeg ikke vil at de skal vite at jeg har den diagnosen. Jeg vet de ikke har rett på å vite det, men kommer det ut blir det bare mye styr, kanskje jeg forklarer det nærmere i et annet innlegg.  


 

Jeg skammer meg over meg selv

I går tok følelsene overhånd igjen. Jeg skjønte ikke hva det var før kontaktpersonen min påpekte det. Det er nemlig et problem jeg har; jeg føler mye, reagerer med sinne, frustrasjon og oppgitthet, uten at jeg helt forstår hva som utløser det. 

Kontaktpersonen min hadde ikke kommet inn rett etter rapporten, slik hun pleier. Slik alle pleier. Jeg hadde vært alene en god stund før hun kom inn, og egentlig gjorde det ikke noe, for jeg hadde det helt greit. Likevel følte jeg meg innerst inne litt oversett. Men det var ikke et problem, før hun kom med grunnen til hvorfor hun ikke hadde hatt tilsyn på meg. Hun forklarte at den nye pasienten som var kommet, trengte tettere tilsyn, og siden hun var kontaktperson for begge oss, hadde hun blitt opptatt med denne nye pasienten. Det var akkurat som om noe raste inni meg. Jeg visste som sagt ikke hva det var akkurat der og da, men jeg følte for å være alene. Jeg ville ikke snakke med kontakten min, ville ikke se henne, og hvert fall ikke snakke med henne. Så jeg reiste meg og sa at jeg trengte en røyk, bare for å slippe unna. Rømme fra det som gjorde vondt inni meg.

Jeg kjente at tårene presset på der jeg satt med røyken i hånden på terrassen. Jeg visste fortsatt ikke hvorfor, men noe var galt. Følelsene boblet i meg. Etter røyken gikk jeg inn til meg selv og satt meg på badet. Jeg trengte å gråte litt, i stillhet. For én gangs skyld ønsket jeg ikke støtte når jeg nå hadde det vanskelig. Mye av grunnen må ha vært at jeg ikke visste hva jeg skulle si, hvorfor jeg gråt. Jeg ville håndtere dette på egenhånd, og det var da jeg fikk det for meg at jeg måtte skade meg selv. Det er slik jeg ofte har taklet følelsene jeg ikke forstår meg på. Det var ikke stemmene denne gangen, det var et behov jeg hadde for å endre fokus. Men før jeg fikk tenkt tanken ferdig, var kontakten min der. Hun skjønte det var noe galt allerede da jeg sa jeg skulle røyke, hun hadde sett det på meg, og hørt det på stemmen min. "Var det noe jeg sa i sted?", spurte hun. Jeg hadde tenkt å svare nei, for hun hadde jo ikke sagt noe særlig, men jeg kom ikke så langt "Føler du deg avvist?". Der var det! Det var akkurat det jeg følte. Hvordan kunne hun sette ord på noe jeg ikke selv klarte å forstå meg på? Jeg nikket svakt, mens tårene rant. Jeg så det plutselig klart foran meg. Disse vonde følelsene, denne trangen til å gråte, var fordi jeg følte meg mindre viktig enn den andre pasienten. Og det verste av alt, var at jeg også skjønte hvorfor skadetrangen kom. Jeg ville ha den omsorgen, den trøsten og den oppmerksomheten jeg ville fått om jeg skadet meg. Jeg skammet meg over meg selv. Hvorfor lot jeg dette ta overhånd? Hvordan kunne jeg havne så langt nede, bare fordi det finnes andre som trenger hjelp? Jeg er da ikke den eneste på denne avdelingen. I tillegg skal jeg jo snart ut herfra, til et sted hvor jeg vil få mindre tilsyn og "oppmerksomhet". Jeg er kommet lengre enn denne nye pasienten. Jeg burde være glad for at jeg ikke trenger tilsyn hvert femte minutt. Glad for at jeg faktisk har det bedre enn det jeg hadde det da jeg selv ble innlagt. For det er jo det som er fakta. I begynnelsen hadde jeg også tett tilsyn, for da trengte jeg det. 

Det er først nå i etterkant at jeg ser at jeg hadde en tåpelig reaksjon i går, likevel var det en reaksjon jeg ikke hadde kontroll over. De følelsene jeg satt igjen med tok overhånd. Jeg ble nesten irritert på kontakten min, jeg følte ikke jeg var verdt oppmerksomheten hennes, og at det var ufortjent. Jeg følte meg dum, akkurat som om jeg gråt bare for at noen skulle trøste meg. Jeg ville faktisk være alene, selv om grunnen til alt det vonde var fordi jeg ville bli sett. Jeg fikk så klart tett oppfølging da kontaktpersonen min fikk greie på at jeg ville skade meg. Derfra eskalerte det. Jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at jeg ikke var viktig nok. Samtidig var jeg sur på meg selv for at jeg reagerte som jeg gjorde. Det førte til selvhat, stemmer, tvangstanker og kvelningsforsøk. Det hele ble bare veldig mye verre, og jeg satt igjen med en enorm skamfølelse. Jeg ble dopet på medisiner, og sovnet før nattevaktene var kommet. Besøket på DPS ble det selvfølgelig ikke noe av. 

Jeg våknet idag, og hadde lagt det hele bak meg, men jeg hadde det ikke greit. Jeg var sliten. Når alle følelser, i tillegg til stemmer og tvangstanker kommer, blir jeg utmattet. Det at jeg hele tiden er frem og tilbake fra DPS, sliter meg også ut. Jeg har det ikke bra. Jeg balanserer mellom å ta meg sammen, og bare la alt som skjer inni meg ta over. Jeg prøver så hardt, og det er slitsomt. Jeg gleder meg til jeg blir skrevet ut, og får fast adresse på DPSet. Håper ting blir lettere da. 

 

DPS og alt som hører med

Jeg er urolig. Jeg kjenner klumpen i magen. Stemmen blir svak, nesten lydløs. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, så jeg går rundt i ring på rommet. Jeg klarer ikke feste blikket. Stemmene i hodet ber meg stikke av. Jeg har muligheten, for dørene her er åpne. Det er instinkt. Etter ni måneder bak løste dører, frister friheten. Ingen kan stoppe meg. Men hvor skal jeg gjøre av meg? Jeg har ingen steder å være. Jeg slår meg hardt i hodet; prøver å slå stemmene vekk, selv om jeg vet det ikke hjelper. Jeg har, etter mange år, lært meg når jeg MÅ adlyde, og når det er greit å stå imot stemmene. Idag beordrer de meg ikke, de foreslår. Jeg vurderer det, men en liten stemme, kalt "fornuften", tar plass i hodet. Jeg føler meg ikke trygg. Jeg er redd. Redd for å sove, samtidig som jeg vet at ting blir bedre etter en god natts søvn. Denne dagen har vært slitsom. Jeg vil til drømmeland. Likevel lurer jeg unna medisinen, sånn at jeg ikke blir trøtt. Det er stemmene. De som får meg til å ta dårlige valg. De som sier jeg kun har kontroll om jeg holder meg våken. De som styrer meg. Jeg vil vekk.

 

Jeg er oftere og oftere på DPSet jeg skal bli overført til, og nå har jeg overnattet tre ganger. Første gang var jeg spent, andre gang redd, og siste gang var jeg begge. Kveldene er verst, rett før jeg skal legge meg. Jeg er redd for å sove og miste kontrollen. Jeg klarer fortsatt ikke finne helt roen der. Jeg føler meg så fremmed. Det hjelper heller ikke at en jeg har vært innlagt med tidligere er der. Hun gjør meg nervøs, samtidig som jeg prøver å overbevise meg selv om at hun ikke er farlig. Likevel tar jeg meg selv i å gå omveier, bare for å ikke treffe på henne. Det er så typisk meg. Ikke nok med at jeg er ny og utrygg, jeg må også forholde meg til en som skremmer meg. Jeg vet ikke hvor jeg har henne, for humøret hennes svinger hele tiden. Heldigvis er ikke hun en som lager bråk i avdelingen, da hadde jeg skrevet meg ut på flekken (men siden jeg er tvangsinnlagt, og ikke har muligheten, hadde jeg stukket av). Jeg trenger å ha det rolig nå, for jeg har nok med mitt eget. Nok med å finne meg til rette på en ny avdeling. 

Det er mange greie folk som jobber der, og jeg har allerede pekt meg ut noen jeg tror jeg kan føle meg trygg på. Jeg trenger noen som er direkte og streng, men kun når det er nødvendig. Jeg trenger noen som tør å ta kontrollen når jeg selv mister den. Jeg er mye plaget med stemmer og "psykotiske tanker" (som de så fint kaller det) når jeg er der, men det tror jeg er fordi jeg er så usikker og stresset. Jeg tør for eksempel ikke gå inn på kjøkkenet og lage meg tevann, for da føler jeg at jeg tar meg til rette, noe jeg ikke er trygg nok til å gjøre enda. Håper det bedrer seg etter hvert, for hvis jeg bare blir dårligere av å være der, er det ikke lenge før jeg havner på lukket avdeling igjen. 

De tre nettene jeg har overnattet, har det vært folk fra min nåværende avdeling der. De har vært hos meg utenom arbeidstid, og sittet inne hos meg til jeg har sovnet. Det er godt å vite at de er så opptatt av at jeg skal ha det bra, at de er villige til å gjøre sånt. I helgen skal jeg være der mye på egenhånd. Det blir en utfordring, men det må til. Jeg har enda ikke fått utskrivelsesdato, men har fått vite at det blir en gang i løpet av denne måneden. Jeg trodde det skulle skje fortere, men nå er jeg glad for at vi gjør det i et rolig tempo, ettersom det fortsatt er vanskelig for meg å slappe av på DPSet. Neste uke blir det tre nye overnattinger, og selv om de første overnattingene har gått greit på et vis, håper jeg at det vil gå enda bedre. Jeg håper jeg får sjansen til å være meg selv, og ikke den sjenerte jenten jeg blir av å være der. 

I går fikk jeg sjansen til å prate litt med min kommende behandler. Hun var opptatt av hva de der kunne gjøre for å trygge meg, men det visste jeg ærlig talt ikke. Noen ganger hjelper det at de sitter med meg, men da må det være de rette folkene, så jeg kunne ikke svare skikkelig. Litt uti samtalen, sa hun at hun mente jeg måtte ha utgang med følge når jeg var der, noe jeg syntes var rart, da jeg på lukket avdeling har utgang etter avtale. Vel, de har riktignok bare sett meg når jeg har vært dårlig, så det forstår jeg egentlig, men likevel.. Hun begynte å snakke om veien videre til en rehabiliteringspost, noe jeg undret meg litt over. Skulle jeg over til en ny post, allerede før jeg var kommet på DPS? Hun svarte at jeg ikke skulle det med det første, og at jeg nok måtte bli på DPS en god stund før det var aktuelt. Hun ville bare vise at de hadde en plan, så jeg slo meg til ro med det. 

Nå skal jeg bruke denne dagen til å hente krefter, før det bærer avgårde til den nye avdelingen igjen. Jeg ønsker meg selv lykke til, for jeg vet at jeg trenger det. 

Jeg skal faen meg vise deg at jeg kan bli radmager!

Av og til, blir enkelte utsagn veldig nærtagende for en anorektiker som har lagt på seg. For akkurat det at hun har lagt på seg, gjør at andre mennesker ikke ser den kampen hun daglig kjemper. Men om det synes eller ei, så er de anorektiske tankene og handlingene kommet tilbake for fullt. 

Denne uken har jeg vært på DPSet nesten hver dag for å bli kjent med personalet og området. Jeg merker jeg får bedre og bedre inntrykk, og for hver gang jeg er der, blir det lettere. Nå er jeg faktisk kommet dit hen at jeg gleder meg til å flytte inn der. Mamma og jeg har vært på IKEA og handlet inn småting for at rommet skal bli så hjemmekoselig som mulig. De på DPSet var veldig opptatt av at jeg nærmest kan gjøre hva jeg vil med rommet for at jeg skal trives der. Det kan nesten se ut som om de er forberedt på at jeg skal være der en stund, men det gjør ikke så mye når dørene er åpne. Får ikke like sterk følelse av å være innlagt som når man er på en lukket post. 

Siden jeg har vært der så mye, er det kommet episoder hvor de serverer mat. Jeg, som foreløpig bare er en gjest, får alltid tilbudet om å spise med dem, men jeg takker alltid nei, og for to dager siden, klarte jeg å si at jeg ikke er så glad i mat, bare for å få dem til å slutte å mase. I dag kom min kommende kontakt bort til meg og sa at hun ville ha et par ting avklart, blant annet hva jeg spiste og når. Jeg løy litt, og sa at jeg spiser når jeg føler for det, og at det da gjerne er nøtter, druer, yoghurt eller noen ostebiter. Og så kom det, dét min spiseforstyrrede hjerne reagerte så kraftig på: "Hadde du vært radmager, hadde det vært noe annet, men du ser nå sunn og frisk ut, så vi skal ikke legge oss opp i spisevanene dine. Det skal du få styre selv". På én måte var det jo godt å vite at de ikke skal mase på meg når det kommer til mat, da kan de heller få tro at jeg spiser på rommet, sånn at jeg kan gå ned i vekt uten innblanding fra deres side. Likevel stakk det litt å høre akkurat de ordene. Jeg vet jo at jeg ikke er radmager. Enda. Men søren heller, nå er jeg enda mer innstilt på å bli tynn, bare for å vise dem.. Spiseforstyrrelse er ikke noe å tulle med, og det er veldig lett å misforstå og vri alt til noe negativt. 

Den siste uken

Jeg har hatt fullt program den siste uken, noe som slo meg ut idag. Jeg var utslitt, og ble liggende i sengen til halv to. Det var litt godt at jeg fikk "tillatelse" til å bare slappe av idag, fordi jeg har lett for å føle meg lat når jeg ikke står opp i rimelig tid. I dag hadde de full forståelse. Er det noe godt denne uken har ført med seg, så må det være den gode døgnrytmen. Jeg har klart å legge meg relativt tidlig hver dag, noe som har gjort det lettere å starte dagen om morgenen. Jeg har vært uthvilt for første gang på lenge. Det kan også ha noe med den nye medisinen jeg har begynt på. Den gjør meg trøtt, og jeg ligger ikke lenger å vrir meg til langt utpå natten. 

DPS
I løpet av forrige uke fikk jeg besøkt DPSet tre ganger. Jeg fikk litt dårlig førsteinntrykk; jeg syntes det virket tomt og stille, og begynte å tvile på om jeg kom til å trives der. Jeg ble litt pessimistisk, men prøvde å si til meg selv at jeg alltid er skeptisk til å begynne med. Er det én ting som ikke kan komme fort nok, er det åpne dører, noe som gjør at jeg likevel klarer å gleder meg. Jeg klarer å overbevise meg selv om at det sikkert blir bedre etter hvert, selv om færre ansatte gjør meg usikker. Jeg frykter på en måte at jeg vil bli overlatt til meg selv, men andre gangen jeg var der, fikk jeg det avkreftet. Hun som skal være en av kontaktene mine der, sa at de så for seg å gjøre samme oppfølging som de gjør her, og at jeg selvfølgelig skal bli godt ivaretatt for at overgangen skal bli så trygg som mulig. 

Pakking og flytting
Det er skrevet på ukeplanen min at denne uken skal gå til pakking, og at helgen skal brukes til flytting. Planen er at jeg skal prøve å overnatte fra søndag til mandag. Likevel forteller hun ene i teamet mitt at hun synes det er litt tidlig enda, at jeg trenger mer tid enn som så. Jeg kjenner jeg blir litt forvirret av det. Hva er vitsen med å pakke og flytte allerede nå, hvis hun tenker at jeg ikke skal skrives ut helt enda? Jeg var jo forberedt på at etter overnattingen ville det bare gå noen dager før jeg skulle overflyttes, og nå blir det kanskje ikke overnatting? Hmm.. 

Medisin
Er det noe jeg ikke klarer å la vær å tenke på, så er det medisinering på DPS. Jeg får jo både tabletter og sprøyte, men sprøyten er en stor kamp for meg. Jeg ser for meg, at med åpne dører, kommer jeg bare til å stikke når jeg skal få sprøyten. Jeg klarer ikke helt å innse konsekvensene av det, selv om de rundt meg sier at jeg da blir hentet av politiet og kjørt til akuttmottaket for å få sprøyten der. Det blir i så fall en veldig dårlig start, men jeg klarer fortsatt ikke å se det for meg. "Politiet kommer da ikke til å finne meg". 

Mat
Ikke så mye å si der, egentlig. Jeg har sluttet å spise, for nå skal jeg bli tynn!

New obsession
Jeg har blitt skikkelig fan av Dolly Parton for tiden. Hun står på døgnet rundt, og da jeg oppdaget at hun skulle ha konsert i Oslo i juli, boblet jeg over av glede. Jeg bestilte de dyreste billettene til meg og mormor, så nå sitter vi på andre rad. Hallelujah! Nå har jeg i alle fall noe å glede meg til, ettersom det ikke blir noen sommerferie på meg i år. Men hvem trenger vel ferie når man får sett sitt største idol live? Jeg har i alle fall aldri vært så fan av noen artist at jeg har vært villig til å betale dyre dommer for å gå på konsert. Det føles litt godt å ha noe så konkret å forholde seg til, og uansett hvor teit dette høres ut, så er grunnen til at jeg har sluttet å spise, er at jeg vil se bra ut når jeg er på konserten. Jeg vil at det skal bli et lykkelig øyeblikk på alle områder. 

Nå kjenner jeg at jeg ikke klarer å konsentrere meg lenger, så jeg avslutter dette innlegget her. Det er mye som har skjedd i det siste, og mye som skal skje fremover. Håper bare på at ting vinkler i positiv retning. 

 

Overføring til DPS

Endelig skjer det noe - på alvor, liksom!
Jeg har fått en dato og forholde meg til, og nå kan jeg nesten ikke vente. Det er som når man flytter for seg selv for første gang; superspennende, og en smule skummelt!

Datoen er 28. mai - det er da rommet på DPSet blir ledig. Likevel betyr ikke det at jeg skal overføres akkurat den dagen. Det er da overflyttingsprosessen begynner. Det skal gå i et veldig rolig tempo, har de forklart meg, så på mandag skal jeg ut på omvisning, og derfra skal vi ta det gradvis. 

På tirsdag var det et kort møte med dem som skal være i teamet mitt, samt hun som skal bli min nye behandler. De virket veldig greie alle sammen. Ikke noe kjerringfaktor, for å si det sånn, Jeg fryktet det ville være mange gamle, gretne damer der, trust me, det er nok av kjerringer her jeg er nå.. Men det virket i alle fall på meg som om det nye teamet mitt vil gjøre alt de kan for at jeg skal ha det så bra som mulig på DPSet, og det trygger meg veldig. Så da begynner det med en omvisning mens hun ene i teamet er på jobb, og enda en omvisning når hun andre er på jobb. Og så må jeg være der noen timer i løpet av uken for å bli kjent med rutinene og stedet generelt. Så blir neste steg å prøve meg på én overnatting, og hvis alt går bra, tar det ikke lang tid før jeg flytter inn dit. Det siste de skal gjøre for å trygge meg, er at den første uken skal folk fra denne posten hospitere på den nye avdelingen, slik at jeg i alle fall har noen jeg kjenner de første dagene.

Jeg tror jeg kommer til å takle denne overgangen fint. Det høres kanskje litt rart ut, men jeg liker å være "hun nye" og gjøre meg nye inntrykk. Jeg har vært nok på den avdelingen jeg er på nå, så nå synes jeg det er på tide med nye omgivelser. Det tror jeg blir godt. Men likevel tror jeg ikke behandleren min har like stor tro på at jeg skal takle åpne dører. Det kommer frem når hun nevner akuttinnleggelser, etterlysning og politi. Hun vil vi skal ha en plan om noe går galt, men det virker som om hun tror det går galt før jeg i det hele tatt har prøvd. Så nå går jeg egentlig rundt og håper at den nye avdelingen tåler at jeg blir litt dårlig, og ikke sender meg rett på akutten, selv om det er det som skal stå i kriseplanen at de må gjøre. Men jeg tror helt ærlig det skal litt til enn bare litt hallusinering før de sender meg på lukket akuttmottak.

Jaja, nå fokuserer vi på det positive, jeg teller dager. Hurra!

The walk of shame

"Jeg er ikke redd for at stemmene skal skade deg, men jeg er veldig bekymret for hva stemmene kan få deg til å gjøre"

Stemmene mine har overtaket på meg. De får meg til å gjøre ting som kan være skadelig for meg, og jeg har ingen kontroll over det. Jeg tror personalet er mer bekymret enn jeg klarer å være, for jeg ser ikke alvorlighetsgraden av det. Men utsagn som "du er veldig plaget med stemmer" og "nå er du skikkelig stemmepåvirket" går igjen. Og ja, jeg vet jeg har mange stemmer som plager meg, men det er først nå jeg har innsett at de styrer meg så mye som de gjør, og får meg til å gjøre ting jeg overhodet ikke har lyst til. Det er blitt en rutine å høre på dem, og det er ikke bra. Etter flere år som innlagt, burde jeg til nå være enda mer motstandsdyktig enn jeg er, noe som skremmer meg. Kommer jeg noen gang til å overvinne stemmene?

På lørdag mistet jeg kontrollen igjen. Jeg hadde vært plaget hele dagen, men det var tilfeldigheter som fikk det til å renne over. Jeg skulle til å ta ekstramedisin da jeg reagerte på at tabletten var større enn vanlig. For å betrygge meg på at det var riktig medisin jeg fikk, hentet den ene sykepleieren inn pilleboksen sånn at jeg kunne sammenligne. Og plutselig stod jeg der med 100 truxal i hendene. Den ene stemmen skrek at jeg måtte sluke så mange jeg kunne, og uten å nøle, fylte jeg hånden med tabletter og tok en munnfull. Alarmen ble utløst, og flere av personalet prøvde å brekke opp kjeven min for å få ut tablettene som jeg allerede hadde svelget. Det ble veldig mye styr, noe som gjorde meg enda mer urolig. Da det ble snakk om sykehus, rablet det for meg, fordi stemmene ikke likte at jeg skulle få behandling og hjelp. Etter en stund kom sykebilen, og jeg ble tvangslagt på båren og trillet ut av avdelingen og inn i sykebilen. Jeg ble veldig urolig og prøvde å komme meg av båren, så til slutt fikk jeg belter på. Det hele ble bare enda mye mer styr enn det jeg var komfortabel med. Stemmene skrek, og jeg sloss. 
På sykehuset klarte jeg til slutt å roe meg, jeg hadde tross alt en overdose av beroligende innabords. Der måtte jeg drikke medisinsk kull, og etter en liten stund fikk jeg dra tilbake til avdelingen med forhåndsregler om å bli godt passet på resten av kvelden/natten. Dvs at blodtrykk og puls måtte sjekkes jevnlig gjennom hele natten. Det var mildt sagt IKKE slik denne lørdagen skulle bli. Jeg var jo klar for å se Grand Prix og hele pakken.

I syv-tiden på morgenen ble jeg vekket fordi blodtrykket mitt var så lavt, men det var nok bare fordi jeg var dehydrert etter vegring fra å drikke. Men det kom seg i løpet av dagen, og nå er jeg igjen frisk og rask, men utgangen som jeg akkurat hadde fått tilbake, er igjen tatt fra meg. Tettere tilsyn har jeg også. Det er så typisk. Det er jo møte med DPS i morgen. Håper virkelig ikke de ombestemmer seg når de hører hva som har skjedd, men jeg frykter at overflyttingen blir litt utsatt. GREAT!

Medisin og DPS

I dag ble jeg vekket klokken ti for samtale med behandleren. Bare at denne gangen skulle overlegen også være med. Jeg kjente jeg var litt spent, for jeg trodde kanskje det handlet om svar fra DPS, men neida. De ville snakke med meg om medisiner. Jeg fikk selvfølgelig enda et sammenbrudd på kvelden i går, der jeg skrek at jeg bare måtte få slutte på sprøyten. Jeg trodde de tok meg på alvor siden de ville snakke om det idag, men de gjorde det bare verre. De sa jeg måtte begynne på enda mer medisin.. Jeg prøvde å si at hvis jeg først måtte ta tabletter, så spiller det ingen rolle om det er én eller tre, så da kunne jeg like godt ha full dose på leponex og slutte på zypadhera, men det var de ikke enige i. De mente det var lurt å ha sprøyten som grunnleggende medisin, i tilfelle jeg skulle slå meg vrang på tablettene. Og det verste av alt - jeg skjønner det. Jeg vet selv at stemmene kan få meg til å la vær å ta tablettene, så jeg har liksom ingen gode argumenter å komme med. 

Etter overlegen var gått, skulle jeg snakke litt med behandleren min alene, men hun hadde liten tid, så jeg fikk ikke tatt opp verken det ene eller det andre. Men jeg fikk spurt om det var kommet svar fra DPS, noe hun svarte avkreftende på. Skuffet gikk jeg ut av kontoret hennes, med løftet hennes om at hun skulle ta kontakt med dem om en liten stund. Etter en liten time kom hun på døren min med gode nyheter. Hun sa hun hadde snakket med DPSet, og at de hadde sagt at de gjerne ville treffe meg neste tirsdag. Jeg ble litt satt ut, for møter skremmer meg, men likevel var jeg ikke helt tilfredsstilt. Det jeg var ute etter, var jo et tidsperspektiv. Så jeg spurte henne om de hadde sagt noe om når de sånn ca kunne ta meg i mot, og de hadde svart i slutten av måneden. Men hun la til et "kanskje", så jeg tar det med en klype salt. Likevel kjenner jeg at jeg er kjempespent. Jeg blir kanskje skrevet ut om tre uker, noe som er fantastisk! 

Breakdown

Noen ganger har jeg det veldig dårlig.. Så dårlig at jeg planlegger begravelsen min. Disse periodene kan vare i dager, timer, men også bare minutter. Plutselig blir jeg overveldet i et sekund, og da raser hele verden min sammen.

Jeg hadde et breakdown i dag, Det var tid for sprøyte, og jeg knakk helt sammen. Jeg vet ikke, jeg bare mistet alt som heter pågangsmot og viljestyrke. I fortvilelse nappet jeg sprøyten ut av hånden til kontakten min og løp ut i gangen og inn på stuen. Der ble jeg stoppet av en annen ansatt, og jeg klarte å gi den fra meg. Det ble jo selvfølgelig sprøyte, for det er ikke akkurat som om de ikke minner meg på at jeg har et TVANGSVEDTAK på det heller.. Men før injeksjonen, tok kontakten min seg tid til å prate litt, og det var da jeg mistet fotfestet. Jeg sa mange ting som jeg vet ikke er lurt å si, med tanke på at jeg faktisk snart skal skrives ut. Jeg sa hva stemmene mine sa til meg, og at vi gledet oss til å komme på en åpen avdeling, for der er det friere tøyler, og der kan ingen stoppe meg om jeg skulle valgt å ende livet. Det skremmer meg, fordi her vet jeg at jeg ikke har sjansen til å gjennomføre noe, og jeg vet at de er her for meg når jeg har disse periodene. Jeg blir plukket opp med en gang jeg har det vanskelig, og det betyr at jeg aldri direkte trenger å be om hjelp; de er der uansett. Får jeg et så kraftig breakdown på DPSet, er jeg faktisk redd for hva jeg kan finne på, for jeg har absolutt ingen kontroll. 

Men misforstå meg rett, jeg vil absolutt på død og liv komme ut herfra. Jeg kjenner at hvis jeg blir her stort lengre, kommer jeg totalt til å miste alt håp om en god fremtid. Da er ikke døden så veldig langt unna. Samtidig går jeg fra noe som er veldig trygt. Trenger jeg noen å snakke med, har de tid. Trenger jeg at de bare holder hånden min, er de der. Trenger jeg å gråte, tørker de tårene mine. Det å bli flyttet til en annen avdeling krever mye av meg. Jeg må være selvstendig, og klare å gi beskjed når jeg trenger ekstra støtte, men selv da må jeg være forberedt på at det ikke vil være det samme. Jeg er redd, men samtidig fryktelig spent.

Kanskje det bare er det faktum at jeg er blitt institusjonalisert at jeg ikke tror jeg greier noe på egenhånd. Jeg er blitt alt for vant med at jeg kan legge meg nedpå og stenge verden ute til en hver tid, at jeg ikke husker hvordan en normal dag arter seg. Kanskje jeg har det i meg fremdeles, men jeg vet det bare ikke, fordi jeg ikke har fått sjansen til å prøve det enda. Kanskje jeg er sterkere enn jeg tror. Kanskje oppholdet på DPS vil være givende og faktisk lære meg noe. Lære meg å leve livet igjen. Lære meg å like livet igjen. Hadde ikke det vært fantastisk?

Jeg prøver å være positiv, selv når all ondskapen herjer i meg. Jeg prøver å holde meg oppreist, selv når alt blir overveldende. Jeg vil leve livet, jeg vet bare ikke hvordan. Enda.

Veien videre

Jeg har endelig fått litt svar på hva som skjer med meg videre. Planen har hele tiden vært at jeg skulle på rehabilitering, for å øve meg på å klare meg på egenhånd. Jeg har jo tross alt vært innlagt mer eller mindre tre år, og sist gang jeg prøvde meg på egenhånd, endte det med tvangsinnleggelse. Så med andre ord, det å klare meg selv, er ikke noe jeg mestrer per i dag. 

I dag hadde de sitt tredje møte med dem som står for inntak av pasienter, og jeg har fått plass der jeg ville, bare ikke på rehabiliteringen. Foreløpig mener behandleren min at det er en for stor overgang, siden hun nevnte at hun fortsatt ville ha meg på tvang, noe rehabiliteringen ikke godkjenner. I tillegg er ikke rehabiliteringen så godt bemannet, siden det tross alt er en post for dem som skal øve seg på å klare seg selv. Så da blir jeg sendt på en annen avdeling på det samme DPSet. Dette er en vanlig korttidspost, men jeg tror jeg kommer til å være et lite unntak. Det de sa på møtet i dag, var at de ville ha meg til observasjon for å finne ut hva som er den beste løsningen for meg. Og hvis det er rehabilitering de mener er det beste, noe behandleren min har gitt klart uttrykk for at det er, kommer jeg nok til å bli værende en stund på DPS. De kan jo ikke akkurat skrive meg ut når jeg ikke har noen steder å bo, og det er alltid lang ventetid på rehabilitering.

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om dette enda. Jeg er veldig spent, og glad for at de tar meg så på alvor at de ikke kaster meg ut i noe jeg ikke er klar for. Samtidig er det dette med at jeg må inn på én avdeling, bli kjent der, og så flytte igjen. Og så kommer tankene: Hva om jeg ikke er en kandidat for rehabilitering, hva gjør jeg da? Forvaltningen har sagt at jeg er prioritert for bemannet leilighet, selv om det kan ta tid. Og jeg VET at jeg må gjennom rehabilitering før jeg i det hele tatt kan tenke på å flytte for meg selv. Likevel er de åpne for alternativer, kanskje etter rehabiliteringen klarer jeg meg i en leilighet på egenhånd. Jeg hadde bare håpet det ble med bemanning, slik at jeg forhåpentligvis kan unngå innleggelser i fremtiden. Behandleren min har allerede sagt at jeg må regne med noen akuttinnleggelser, siden de ikke har så stor kapasitet til å ta seg av veldig dårlige pasienter på det nye stedet. Jeg håper bare jeg kan bevise det motsatte. Det virker også som om behandleren min er litt skeptisk til åpne dører og friere tøyler, men det er jo grenser for hvor lenge de kan holde meg på lukket avdeling. Hun sier de ikke er så flinke på å takle selvskading og suicidalitet på den nye posten. Da blir de nervøse, og redde for å ha ansvaret for meg. Så kanskje det blir noen akuttinnleggelser after all.. Jaja, det er i alle fall et stort steg i riktig retning, og jeg kjenner jeg har sommerfugler i magen. Endelig skjer det noe! 

Skal det være en pille?

Det virker ikke som om de stoler nok på meg til å gi meg tabletter i stedet for sprøyte. Likevel sa de det jeg har ventet på lenge: "Du har jo ikke ønsket effekt av ZypadHeraen". Det er jo sant, jeg er ikke stabil i det hele tatt, og på grunn av ustabiliteten min, har jeg ikke utgang. De stoler ikke på stemmene mine, sier de. 

Men de sa også noe jeg ikke ønsket å høre. De sa at de hadde vurdert å sette meg på mer medisiner, altså sprøyte PLUSS tabletter. Det er ikke greit! Jeg vil ha vekk sprøyten, og egentlig alt som heter medisin. Hun ene i teamet mitt kom inn til meg her en dag og spurte om jeg virkelig mente alvor da jeg sa jeg ville ha tabletter. De vet jo at jeg ikke liker det, og de glemmer nok ikke så lett den daglige kampen om medisinene for noen måneder tilbake. Det at jeg i tillegg har en historie hvor jeg samler tabletter, for så å ta en overdose, vinkler ikke akkurat i min favør heller. Dessuten har jeg tenkt litt på hva det faktisk innebærer å ta piller hver dag. Bivirkninger og daglig kamp. Vil jeg virkelig gjennom det igjen? Stemmene sier ja, for de vet at jeg da kan lure dem unna. Jeg er mer usikker.

En annen i teamet mitt innrømmet også at hun blir irritert på meg innimellom når jeg krangler om tabletter. Jeg får en smeltetablett og noen vitaminer i tillegg til sprøyten, og det er ikke alltid jeg klarer å ta dem. Hun blir veldig skeptisk til om det da er "trygt" å la meg gå over til piller igjen, når jeg ikke engang klarer å ta vitaminer. Jeg skjønner det egentlig, for jeg er like skeptisk, og det hater jeg. 

 

Nå har jeg ikke hatt skikkelig utgang på tre og en halv uke, og jeg har bare følt meg skikkelig isolert og innesperret. Jeg har jo fått vært ute hvis det har vært med min mor, eller hjemme hos en venninne, hvor jeg blir hentet og kjørt tilbake til avdelingen. Men jeg har ikke fått vært ute på egenhånd, slik jeg fikk før. Jeg trodde at jeg skulle få litt utgang denne uken, men så skjedde det noe som behandleren freaket ut for. Det kan jeg ikke skjønne. Meg og en ansatt skulle på butikken, og etter vi var kommet ut, sier hun at hun har glemt telefonen sin, og at hun var veldig usikker på formen min. Derfor ville hun tilbake, hente telefonen sin (you know, hvis jeg skulle klikket på veien elns.....) og gi meg litt medisiner. Jeg var fortsatt irritert for at jeg måtte ta sprøyten den dagen, så enda mer medisin gjorde meg bare kvalm. I tillegg var jeg redd hun skulle endre mening etter vi var kommet tilbake, slik at jeg ikke fikk gå ut (det har skjedd før), dessuten trengte jeg virkelig å komme meg ut litt. Så jeg gikk videre, jeg. Hun ropte på meg, men jeg stoppet ikke. Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt, for jeg gikk til butikken som avtalt. Ikke min feil at hun er for gammel for å holde følge med meg. Så da jeg kom til butikken, stod hun der og ventet på meg. Hun hadde tatt bilen og kjørt dit for å komme meg i møte. Jeg handlet det jeg skulle og ble med henne i bilen tilbake til avdelingen. Ikke noe drama overhode, men likevel blir behandleren dritnervøs og nekter meg utgang alene. Det suger. Jeg innrømmet at stemmene ba meg stikke av, men at jeg ikke gjorde det. Trodde kanskje det skulle åpne tilliten litt, at jeg faktisk klarte å stå i mot, men det gjorde det visst verre, så det ut som. Blæh!

Sint, frustrert og desperat

Jeg er så sint at jeg må få skrevet det ned et sted. Jeg er sint på meg selv, men mest av alt på systemet. Jeg har ingen å ta det utover, for det jeg er sint for har ingenting med dem som jobber her å gjøre, de gjør bare det de får betalt for. Det konkluderer med at den eneste jeg kan ta det utover, er meg selv. Jeg har vært tre uker skadefri, men tanken på å kutte meg opp er overveldende. Jeg vil kutte fordi jeg hater meg selv så inderlig. Jeg er gått opp i vekt, og det hater jeg. Det er de jævla medisinene de tvinger i meg sin feil, derav sinne mot systemet. Hovedbivirkningen er vektoppgang, og det takler jeg ikke. Jeg trodde det skulle gå fint, for jeg spiser jo ikke mye, men mye mer enn det jeg er vant med, da det jeg er vant med er ingenting.. Jeg trodde jeg kunne spise litt for å bli sunnere, og kanskje gå ned i vekt på en sunn måte, altså lite men ofte. Men det fungerer ikke på en som legger på seg bare hun lukter mat. Jeg ser jeg er blitt større, og motstandskraften er mindre. Jeg må snu det. Det skal jo liksom være omvendt. Neste gang jeg snakker med behandleren skal jeg kreve å få bytte medisiner. Jeg skal love å ta dem, og de jævla blodprøvene jeg må ta hver uke i fem måneder skal jeg kjempe meg igjennom. Det eneste er at jeg ikke VIL ta medisiner frivillig, og med tanke på blodprøvene, så blir jeg ganske fort avslørt. Men jeg skal faen meg klare å svelge de tablettene. Tvangsmedisinering er det verste som finnes. Sikkert bra for dem som trenger det, men det gjør ikke jeg. Jeg vil heller være kronisk psykotisk enn å legge på meg mer, og jeg vet jeg klarer å gå ned i vekt om jeg bare får andre medisiner. For meg er det jo tydeligvis ikke et valg engang. Medisiner skal jeg ha, så da kan jeg like godt ta dem jeg ikke går opp i vekt av. Jeg kommer til å lyge behandleren rett opp i trynet og si at jeg forstår jeg trenger medisiner, og at jeg vil ha dem jeg hadde før. For det første er det de beste medisinene på markedet, i tillegg til at de verste bivirkningene er trøtthet og økt spyttproduksjon. Jeg kan heller våkne med en pute klissvåt av sikkel, enn å gå rundt som en flodhest. 

Det er kommet til et punkt hvor jeg kan gå langt for å få det som jeg vil. Jeg må ned i vekt igjen, og hvis ikke behandleren tar meg av de medisinene, kommer jeg til å lage et helvete, og det er ikke tull engang. Jeg kommer ikke bare til å si "jeg vil ikke" når de kommer med sprøyten. Nei, jeg skal faen meg gå til angrep på alle som nærmer seg. Jeg er så lei, og jeg hater hvordan jeg ser ut. Jeg ser bare fett overalt, og jeg pleide å være undervektig. Jeg vil bare se fin ut i de klærne jeg liker, og ikke gjemme meg i alt for store klær og føle meg som et fettberg hele tiden. De må forstå hvor vanskelig vektoppgang er for en med spiseforstyrrelser. Nå er jeg søren meg desperat! 

Jeg klarer meg.

Jeg snakket meg ut av fastvakt på torsdag, men nå har de innført et helt nytt type tilsyn på meg. Jeg har i utgangspunktet tilsyn hvert tiende minutt, men om de ansatte føler seg usikre på meg, eller om jeg er i dårlig form, hører stemmer eller er nedfor, kan de gi meg tettere tilsyn, da også fastvakt. Så denne helgen har jeg så og si hatt noen hos meg hele tiden, men det er ikke det verste. De tok fra meg muligheten til å gå ut (noe jeg skjønner, for jeg vet akkurat hva jeg hadde gjort om jeg fikk utgang, og å komme tilbake til avdelingen igjen hadde ikke vært et alternativ), men de tok også fra meg muligheten til å få besøk. Jeg har ikke trengt besøk den siste tiden, da jeg har hatt mulighet til å møte venner og familie utenfor posten. Men når jeg først trenger det, når jeg holder på å gå på veggene av de ansatte på avdelingen, nei da må jeg låses inne, uten mulighet for den ene lille tingen som kunne minnet meg på hvorfor jeg kjemper. Kjæresten skulle komme i dag, og jeg er ganske sikker på at om jeg fikk se henne, kysse henne og snakke om fremtiden sammen med henne, ja, da hadde jeg fått en ekstra giv. Men det kommer ikke til å skje, men det går fint. Hadde ikke ønsket at hun skulle sett meg slik jeg er nå uansett. Men i morgen må jeg avtale med behandleren. Tviler på hun vil gi meg fri utgang med det første, og jeg er ganske sikker på at de fra nå av kommer til å sjekke alt jeg har med utenfra.

Men om det er én ting jeg må få lov til, så er det å feire min beste venninne på torsdag! Hun har gjort så mye for meg, og hun betyr mer for meg enn jeg klarer å uttrykke. Hun blir 18, og det er stort, og hun fortjener en ordentlig feiring. Jeg har med hensikt skånet henne fra det som skjedde forrige uke, og bare sagt jeg har hatt det kjipt. Hun var så søt og kom med sjokomelk og snop til meg i går, selv om jeg ikke fikk ha besøk. Hun er så god, og vi har det alltid kjempekjekt sammen. Årh, jeg føler meg så skyldig som tenker at jeg må dø. Jeg vil jo ikke såre noen, og uten å virke høy på meg selv, så vet jeg at jeg hadde såret mange, spesielt henne. Men hvordan skal jeg klare å se en fremtid, når jeg har mistet muligheten til å vite hva et liv er? 

Jeg vil avslutte dette innlegget med å si at det går bedre. Jeg tror i alle fall det. Jeg ser ikke fremover, men jeg tar en time om gangen. Jeg lever her og nå, eller jeg prøver i alle fall. Eller prøver jeg? Ja, jeg lever jo fortsatt. Herregud, man blir gal av mindre. Okei, jeg prøver igjen. Jeg er i live. Punktum.

Er det nå jeg skal rope "HJELP"?

Da sitter jeg her igjen. Foran pc-en, som jeg ikke har rørt på flere dager. Jeg har vært opptatt, om jeg kan si det slik. Jeg har vært mer i min egen verden enn i virkeligheten. Jeg har hatt mange skremmende tanker, og han ene stemmen har vært veldig intens. Jeg tror det har roet seg litt nå, uten at jeg kan være helt sikker. Det svinger veldig for meg. Jeg kan våkne om morgenen og ønske jeg aldri gjorde det, men jeg kan også sitte i fellesmiljøet og le av vitsene til personalet. Hadde jeg hatt sjansen, hadde jeg gjort noe for lenge siden. Noe drastisk, noe som kunne endt livet mitt. Men jeg har ikke sjansen, jeg har fastvakt, og får ikke være alene et sekund. 

Det var på søndag jeg strangulerte meg. Om hensikten var å dø, er jeg enda ikke sikker på. Jeg ville bare vekk, jeg hadde fått nok. Nok av livet, verden, alt. Jeg har lenge visst at det er sånn det kommer til å ende. Jeg skal dø, det skal alle, men jeg skal ikke dø av alderdom. Jeg blir drept, enten av andre eller meg selv. I det siste har frykten for at jeg skal ende livet selv vært stor. Frykten er størst blant behandleren min og de ansatte her. Jeg vet ikke om jeg er så redd for å dø. Jeg er redd for å bli drept, men ikke av meg selv. Så da jeg knyttet den skolissen rundt halsen, ventet jeg. Ventet på døden. Ventet på å bli funnet. Ventet på å slippe. 

Jeg husker lite, men er det noe som har brent seg fast, er følelsen av fortvilelse. Fortvilelsen før jeg tok det desperate og drastiske valget. Jeg kunne dødd. Jeg svevde aldri mellom liv og død, hjertet slo, og etter en stund med pustemaske, klarte jeg å puste selv. Men hadde ikke kontakten min valgt å komme inn et kvarter før hun skulle, kunne det gått veldig gale. Jeg kom faktisk til meg selv ganske fort, og da jeg innså at jeg var på sykehuset, ville jeg bare vekk. 

Så her sitter jeg, med fastvakt, og venter på en samtale med behandleren. Tilsynet mitt har vært vurdert daglig, men jeg vet at behandleren min ikke er her i morgen, og hvis ikke tilsynet blir endret i dag, vil jeg nok ha fastvakt hele helgen. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det. Jeg vil ha litt fred, selvfølgelig! Men er det det tryggeste akkurat nå? Jeg tror jeg har litt kontroll, men som jeg nevnte tidligere, det svinger veldig. Hadde jeg ikke hatt fastvakt i går, for eksempel, hadde jeg skadet meg. Kanskje ikke livstruende skading, men likevel. Er jeg en fare for meg selv? Ikke hele tiden, men innimellom. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ødelegge livene til mine nærmeste. Så da jeg var kommet til meg selv på sykehuset på søndag, nektet jeg på at mine pårørende skulle få vite noe. Om de fikk vite at jeg prøvde å ta livet mitt, med eller uten intensjoner om det, så ville de blitt bekymret herfra til evigheten. Ikke bare da, men også langt frem i tid. De hadde aldri følt seg trygge igjen, og det vil jeg de skal slippe. Om jeg så dør, skal det komme uventet, for sorgen er like stor om det blir med eller uten forvarsel. Det eneste er at sorgen varer lengre om de nå vet at det er disse tankene jeg har. De må ikke få vite, men det var like før på søndag.

Nå er jeg usikker på hva jeg skal si til behandleren. Skal jeg si at det verste har roet seg, men at jeg fortsatt ikke føler meg trygg på meg selv? Det er som å be om fortsettelse på fastvakt. Hva er det jeg egentlig ønsker? Noen som kan forsikre meg om at det eneste valget jeg har er å fortsette livet, kanskje? Men trenger jeg at de følger meg på do? Trenger jeg at de ser meg hele forbanna tiden? Han har allerede bestemt seg for hva jeg skal gjøre når jeg har sjansen, men kanskje jeg er blitt litt sterkere denne uken. Kanskje jeg klarer å si nei. Men så lenge det er et "kanskje" der, er ikke bare jeg, men også de rundt meg usikre. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal si. Jeg er splittet. Hadde jeg fått sjeldnere tilsyn, hadde jeg uansett ikke fått muligheten til å gå ut, noe jeg ønsker når det er så fint vær. Jeg vet bare ikke. Vet i grunn ingenting. Er det nå jeg skal kaste inn håndkleet og si jeg trenger hjelp og støtte og noen som tar avgjørelsene for meg?  

Jeg er redd

Jeg kjenner på meg at jeg bør få tatt den tatoveringen på håndleddet snart, ellers er jeg redd jeg kommer til å prøve å kutte pulsåren. Jeg kan selvfølgelig kutte på den hånden jeg allerede har kutt på, men selve blodåren er ikke like synlig der, så jeg innbiller meg at jeg ikke kommer til å treffe. Jeg er så fortvilet nå. Mannestemmen er begynt å planlegge igjen, og denne gangen enda mer alvorlig enn sist gang. Nå sier han at jeg skal ut og henge meg i skogen, noe som gir større sannsynlighet for at jeg kommer til å lykkes. Jeg er redd. Redd jeg kommer til å gå så langt at jeg gjør det. Jeg er begynt å tvile på hva jeg virkelig vil, om jeg orker mer av dette livet. Jeg ser ikke lyset i enden av tunnelen, jeg ser ikke for meg en fremtid, og om jeg prøver, ser jeg ingenting godt. Jeg har kjæresten som jeg vil flytte sammen med, men hun er på rehabilitering, mens jeg er fortsatt på en lukket avdeling på tvang. Jeg skal etter hvert på en rehabilitering selv, men hvor lenge jeg kommer til å være der, aner jeg ikke. Ikke vet vi hvor lenge kjæresten blir værende på sin avdeling heller. Og så kommer jo spørsmålet om bolig. Skal vi få hver vår kommunale bolig med bemanning, eller kommer vi til å klare oss selv sammen i en leilighet. Og når er det egentlig snakk om?? Disse spørmålene får meg til å miste litt motet. Jeg blir svakere, og det er lettere å overtale meg til å gi opp. 

Det verste er egentlig at jeg har en suicidal venninne, men hun kjemper for meg. Hun kjemper fordi jeg gråter ved tanken på å miste henne, og så vurderer jeg å forlate henne. Jeg vil ikke såre familien og dem som står meg nært. Men når jeg har sluttet å leve for meg, er det menneskelig å leve for andre da? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Jeg er redd. Så fryktelig redd og frustrert. Og denne stemmen ødelegger livet mitt. Han ødelegger meg på den måten at jeg blir usikker. Man skal ikke være usikker på om man skal leve eller ikke, og det skremmer meg. For ikke så lenge siden sa mormoren min at hun har begynt å ta det med ro, og at hun ikke lenger er redd for at jeg skal ta livet av meg. Det stikker i hjertet å tenke på, for jeg vet ikke om jeg holder ut. Jeg prøver, men ting gir ikke mening. Selvfølgelig har jeg masse å leve for, som hunden min, kjæresten og familien. Men når tvilen kommer selv når jeg har alt dette å leve for, da er det begynt å bli farlig. 

Hvordan er det å være psykotisk? Del 1: Å høre stemmer

Jeg tenkte å skrive et lite innlegg om hvordan jeg opplever å være psykotisk. Jeg prøvde å forklare det til en venninne her om dagen, så nå skriver jeg det ned for bedre forståelse. Jeg kommer til å skrive om egne erfaringer og opplevelser, så det som gjelder for meg, gjelder nødvendigvis ikke andre som sliter med det samme. Etter tre år som innlagt har jeg sett mye forskjellig. Noen er tydelig preget av stemmer og synshallusinasjoner, mens andre lever i sin egen virkelighet og har vrangforestillinger om sin plass her i livet. Noen er psykotiske under kontroll av medisiner, mens andre er inne i en sterk psykose mesteparten av tiden. Noen isolerer seg, mens andre klarer ikke være alene. Det er så mye forskjellig når det kommer til psykose, og det er også derfor jeg vil skrive om det, fordi man må se mennekset bak, og ikke behandle alle etter råd fra en bok. Noen har traumer, andre har ikke. Noen er psykotiske som følge av rus. Noen fungerer på egenhånd, mens andre er veldig hjelpetrengende. Men felles for alle med psykoseproblematikk, og som også er selve definisjonen på psykose, er såkalt virkelighetsbrist. De opplever noe ingen andre opplever.

Jeg kan skrive side opp og side ned om mine opplevelser, men for andre vil det være uforståelig og vanskelig å sette seg inn i. Så nå skal jeg skrive på en måte som andre kan forstå. Det vil ikke være akkurat slik jeg opplever det, men det vil være såpass gjenkjennelig at det går noenlunde an å forestille seg hvordan det er. 

Å høre stemmer:

Mange forteller meg at de aldri har hørt stemmer i hodet, så de kan umulig tenke seg hvordan det er. Akkurat det er kanskje det enkleste å forklare. Noen ganger er det bare sus, du hører noen som snakker, men du får ikke med deg hva de sier, for det er så mye på en gang. Det er som å sitte på kafé med mange mennesker. Du hører folk snakke, men du lytter ikke. Da klarer du fint å ha en samtale med en annen. Andre ganger er det bare bråk, og da er det veldig vanskelig å foholde seg til noen andre. Da vil i alle fall jeg være alene, for det blir en utfordring å holde en samtale gående med en reell person. Når jeg sier bråk, er det for meg ofte damer som skriker, unger som gråter og menn som kjefter - alt på en gang. Da kan man tenke seg til at det blir vanskelig å fokusere. Dette kommer som regel når jeg er alene, og rett før jeg skal sove, så man kan godt si at jeg er vant med å sovne til støy. Men så har du også de faste stemmene, de som bor inni hodet mitt og snakker direkte til meg. De som kommenterer det jeg sier og gjør, og som også snakker til meg, om meg og om andre. Dette er vanlige stemmer, like sterke som min egen når jeg snakker høyt. Da er det egentlig bare å se for seg hvordan du hører en annen snakke til deg, og hvordan du svarer tilbake. Det er helt virkelig, og de kan si ting som både gir mening, og ting som er fullstedig tatt ut av sammenhengen. Jeg har ni faste stemmer, som bare er stemmer. Jeg kaller dem personligheter, fordi de har hver sin måte å snakke på, og ja, jeg er blitt kjent med dem, så de er på en måte mer enn bare stemmer - de er en del av meg. De er nesten alltid negative, og beordrer meg til å gjøre ting, og truer med konsekvenser om jeg ikke gjør som de sier. Gjør jeg derimot det jeg får beskjed om, kan de være snille. Eller mindre fremtredende. Og folk spør meg hvorfor jeg hører på stemmer i hodet og ikke helsepersonell? Det gir fullstendig mening for meg! Det at andre ikke kan høre dem, er jeg blitt vant med. Det er som om du sitter med headset på og hører på musikk; du vet at andre ikke kan høre det du hører. Men noen ganger, når de kommer ut av det blå og er veldig intense, da er jeg sikker på at andre hører det samme som meg. For eksempel når jeg hører noen som skriker, kan jeg uten å tenke meg om spørre de rundt meg hvem som bråker sånn. Det er først når de svarer at det er helt stille at jeg skjønner at det var bare i mitt hode. Som regel klarer jeg å skille mellom det bare jeg hører og det andre hører.

#psykose #schizofreni #stemmehøring

 

Er det ikke rart?

Hvorfor godtar jeg at jeg må bruke linser for dårliig syn, paracet mot hodepine og at jeg må ta på meg en jakke når det er kaldt ute? Det ofrer meg ikke en tanke en gang, jeg godtar det. Så hvorfor er det så himla vanskelig å akseptere og forstå at jeg må ta medisiner for schizofrenien? Akkurat der forsvinner all logikk og fornuft. Jeg forklarte en venninne i går hvordan det er å være psykotisk, noe jeg faktisk har tenkt å skrive et innlegg om senere, og noe som går igjen er mangelen på fornuft når det står på. Hodet ditt spiller deg et puss, og virkeligheten stemmer ikke overens med dem rundt deg. I bunn og grunn er det egentlig en ganske ensom sykdom, da ingen andre opplever det du opplever. Ja, meg og kjæresten kan snakke om det og forstå hva den andre sliter med, men vi opplever aldri det samme samtidig. Hun kan se en mann, og det samme kan jeg, men vi ser aldri samme mann. Likevel kan jeg være overbevist om at jeg ikke trenger medisin, fordi jeg ikke føler meg syk. Er det ikke rart? Er det fordi jeg trives i min egen verden? Neppe. Men det jeg tror kan være forklaringen, er rett og slett benektelse. Jeg nekter for at det er noe galt med hjernen min, så jeg beskytter den alt jeg kan. Jeg forsvarer sykdommen, på en måte. Det er det som er så farlig med psykose. Det er hjernen som opererer, og hjernen er det viktigste du har. Den styrer alle funksjoner og tanker, og så lenge jeg kan gå og snakke, er ikke det noe i veien med hjernen min. For det som skjer i hjernen min er reelle opplevelser, i alle fall for meg. Så hvordan kan noen si at det er sykdom? Det er nesten en fornærmelse. Du kan aldri være helt hundre prosent sikker på hva som er virkelig og hva som ikke er det, så du bare antar at alt er virkelig. Gjør ikke alle det? Jeg tror ikke at en eneste person kan se en stol, sitte på den, føle den, for så å si til seg selv at denne stolen er bare i personens eget hodet. Det var bare et litt banalt eksempel, men det er enklere å forstå det da. 

Medisiner er en kamp. Hadde jeg hatt valget selv, hadde jeg ikke tatt noen medisiner. (U)heldigvis har jeg ikke noe valg. Jeg blir tvangsmedisinert og kommer til å bli det en lang stund fremover. Jeg kan godt si jeg skal ta tabletter, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Såpass kjenner jeg meg selv. Men spørsmålet er likevel hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig å ta antipsykotika? Hvorfor ser jeg ikke det alle andre ser? Hvorfor sluttet jeg med medisiner og ble tvangsinnlagt? Hvorfor er jeg fortsatt innlagt, og hvorfor i helvete er jeg syk? Det er så mange spørsmål. Jeg har enda for liten innsikt, jeg er fortsatt uenig i at jeg trenger å være her. Så tilbake til begynnelsen. Noen ting er enkle å godta, fordi du merker effekt. Ved psykose merker du ikke effekten av medisiner så godt, fordi du ikke føler deg syk når du er psykotisk. Innimellom, når det er masse stemmer, da klarer jeg å ta medisiner for å få dem dempet, for da fungerer det som en paracet. Men vrangforestillinger er ikke noe du blir klar over før det har gått en stund. Før du har landet, og innser at det kanskje var litt utenkelig at akkurat den personen døde fordi du ikke flyttet koppen som stod på bordet. 

Jeg er kommet til et punkt der jeg tar medisiner for å ikke være kranglete. Ikke fordi jeg vil, eller fordi jeg trenger det, men fordi alle de som jobber rundt meg er så overbevist om at jeg trenger dem, og du kan tro de er sta. De gir seg ikke heller, vet du. Så jeg tar medisiner, selv om jeg ikke vil. Jeg samarbeider, selv om det strider mot alt jeg føler og tenker. Det strider mot min logikk, og jeg sier min, for jeg er tydeligvis den eneste som mener jeg ikke trenger medisiner. Jeg tar de jævla pillene, og drar ned buksen så de kan sette sprøyten, alt for å unngå lange monologer om hvorfor jeg trenger dem, og hvordan alle mennesker må godta å få hjelp når de trenger det. Jeg s a m a r b e i d e r.. Et ord de har brukt fra begynnelsen av. Så lenge jeg ikke samarbeider, må jeg bli her. Før jeg innser at jeg trenger hjelp, kommer jeg ingen vei. Jeg gjør det jeg vet jeg må gjøre for å komme ut herfra. Jeg innrømmer at jeg er utspekulert, men på den andre siden går det i alle fall ikke ut over noen, bare meg selv. Det blir sprøyte i bytte mot frihet. En pille i bytte mot livet mitt. Det er kjipt, men sånn er det bare. Jeg må godta det, men det betyr ikke at jeg er enig! 

#psyose #medisiner #psykiatri #innlagt #schizofreni

Ett skritt tilbake og to frem, eller?

Okei, kanskje et lite tilbakesteg, men det må man forvente, ikke sant?
Jeg skader meg, tar overdose, og prater om at jeg er så redd for å bli drept av dem jeg ser og hører, at jeg nesten føler jeg må gjøre det selv, sånn at jeg i det minste har kontroll over det. 
Det ender jo selvsagt i tettere tilsyn. Tilbake til IO 10 (tilsyn hvert tiende minutt). Nedtur
Håper bare ikke dette får konsekvenser for plassen min på rehabilitering.

Om ca tre uker skal avdelingen deles i to, og vi går fra tolv til åtte plasser. Det vil si at noen må ut, og at de ikke kan ta inn nye pasienter. Jeg håper bare jeg er en av dem som skal ut. Rommet mitt er i den enden av gangen som skal lånes bort til en annen avdeling, så om jeg enda er her, må jeg pakke alle sakene mine og bytte rom. Det er kjedelig, det! Det er samarbeidsmøte med forvaltningen, rehabiliteringsposten og teamet mitt 17. mars, så håper på å få litt svar da. Krysser fingrene for at noe skjer, har hørt rykter om at den rehabiliteringsposten jeg er søkt til er fin og innbydende. Grugleder meg. Forandring ER skummelt, men også spennende. 

 

Drittdag uten like

I det siste har det gått nedover igjen med meg, og jeg har vært mye dårlig. De på posten sier det er en naturlig reaksjon på alt som skjer. Både det at jeg har fått mer utgang, behandleren min har sluttet og at jeg har fått beskjed om at jeg skal videre i nær fremtid, er ting som kan trigge. Som behandleren min ofte sa, "forandring er skummelt". Og jeg som trodde alt ville bli bedre når jeg har noe å se frem til. Hun ene i teamet mitt sier ofte at jeg er mer sårbar enn jeg selv er klar over. Jeg er ute og har det kjekt, og så blir jeg sliten og blir mer sårbar for inntrykk, noe som fører til at jeg blir dårlig. Det er så utrolig frustrerende at lykken ved å ha utgang alene skal være så kortvarig, og sende meg rett i kjelleren etterpå. 

I går var kanskje den verste dagen på lenge. Jeg våknet med masse stemmer, og det er sjeldent jeg gjør. Det satte liksom standarden for resten av dagen.. Jeg skadet meg, og gikk og la meg igjen. Jeg ville de skulle oppdage det, men samtidig ville jeg ikke fortelle det, så det tok lang tid før de i det hele tatt enset det. Det at jeg satt på badet i tre kvarter, burde jo vært grunn nok til bekymrimg, men det var bare drittfolk på jobb, så kunne vel ikke forvente noe annet. Når jeg skader meg, er det i desperasjon, og jeg angrer som regel rett etter. Derfor innser jeg ofte at jeg burde sy, sånn at arrene blir så fine som mulig. Skaden er gjort, så da er det bare til å gjøre det beste ut av det. Da de først oppdaget det, så de hvor plaget jeg var, så de gav meg dop for å slappe litt av. De hadde tenk å avlyse samtalen med den nye behandleren, men de ombestemte seg, og mente det kanskje var litt lurt å prate likevel, så kunne jeg sy etter samtalen. Samtalen med den nye behandleren ble veldig depressiv, og jeg begynte å gråte allerede før jeg var kommet inn på kontoret hennes. Jeg forklarte henne hvor lei jeg var av å kjempe kamper jeg aldri vinner likevel, og at jeg var sliten og så ingen lys i enden av tunnelen. Det var seriøst en så håpløs dag, at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Likevel gjorde jeg jo tydeligvis det, men det tappet meg for krefter. Det å ha så mye bråk i hodet, og samtidig forholde seg til andre mennesker, er vanvittig utfordrende. Så etter jeg hadde sydd, gikk jeg bare og la meg igjen, for å utsette meg for så lite inntrykk som mulig. Jeg ble liggende store deler av ettermiddagen, men på kvelden stod jeg opp igjen, og det var fortsatt ikke blitt bedre. Fy søren for en drittdag. Jeg begynte å se ting, og ble urolig og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville være på rommet. Men jeg fikk ikke komme ut, noe som naturlig nok gjorde meg mer urolig. Etter enda mer dop, roet jeg meg, og ting begynte å se lysere ut. Så la jeg meg i håp om at neste dag skulle bli bedre.

Jeg våknet i dag og følte meg ti ganger bedre. Så nå sitter jeg her og skriver om en jævlig gårsdag, mens jeg planlegger å utsette meg for enda mer stimuli ved å møte kjæresten i byn litt senere. Vi har forresten vært sammen i nesten et halvt år!! Det er lenge for meg å være, og jeg er like, om ikke mer, forelsket. Det er så deilig å ha noen lyspunkt i en ellers så grå tilværelse. 

 

Good news!

Jeg har endelig fått vite at jeg faktisk ikke skal være her i evigheter. Som om ikke fem og en halv måned er evighet nok... Neida. Jeg fikk vite på fredag at de har "godkjent" meg som pasient på et DPS og er villig til å gi meg et tilbud. Det beste tilbudet de har, og som passer meg best, de vet bare ikke helt hvilket det er enda. Jeg er kjempeoptimistisk nå. Før jeg fikk vite dette på fredag, var jeg langt nede i kjelleren. Jeg var tiltaksløs og så ingen lys i enden av tunnelen. Jeg har jo skrevet før hvor lei jeg er dette stedet, og det er sant, men det er ikke like uutholdelig nå som jeg vet at jeg skal videre. Håper bare det blir på en rehabilitering, for det er det jeg kjenner jeg trenger. Ikke en vanlig døgnpost hvor jeg bare er på oppbevaring. Jeg trenger å øve meg på å klare meg selv. For det er jo dét som er målet. På sikt. 

Den største nyheten er likevel ikke at jeg skal komme meg bort fra avdelingen. For DPSet jeg skal på hadde krav om at jeg måtte bo i den bydelen hvor de holder til, som da er på motsatt side av der jeg er oppvokst. Først da kan de gi meg et optimalt tilbud. Jeg er jo foreløpig uten bolig, så jeg har i utgangspunktet ikke noen fast adresse, så jeg visste jo at jeg skulle ut å fly med mine egne vinger en dag, men den dagen ble plutselig ikke så utenkelig langt frem i tid lenger. Jeg har tenkt at jeg måtte være på psykiatrisk til jeg får bolig med bemanning, noe som virkelig er på lang sikt, da det er så alt for få boliger og alt for mange behov. Jeg hadde på en måte slått meg til ro med at det var på institusjoner jeg skulle være, for tanken på noe annet var skremmende, og utenfor rekkevidde. Det er godt mulig det fortsatt er lenge til, men DPSet krever at vi i alle fall skal ha et mål, så oppholdet blir meningsfylt. Det er jeg glad for. De tar meg ikke inn for oppbevaring, de tar meg faktisk inn for å jobbe mot noe konkret. De skal hjelpe meg ut i livet, og tilpasse det så godt som mulig. Og for å gjøre det, trenger jeg å bo i nærheten, eller i alle fall ha en plan om å bo i nærheten. De er ikke interessert i å jobbe på tvers av bydeler, noe som er veldig tiltalende, da det virker som om de tar dette veldig seriøst, og at de faktisk har tenkt å følge meg opp, og gi meg et videre tilbud etter jeg er ferdig på institusjon. Om jeg skal ut på privatmarkedet, eller om det blir en bolig gjennom kommunen er enda uvisst. Det er jo nettopp det vi skal jobbe med. Hva er behovet mitt? Trenger jeg noen rundt meg 24/7, eller holder det med at noen ser til meg noen ganger i uken? Ikke vet jeg, men tanken på å klare meg selv er skremmende. Jeg tenker på sist jeg var alene, i sommer/høst. Det endte med tvangsinnleggelse, og her sitter jeg enda. Det er noe jeg for enhver pris vil unngå i fremtiden. Så et solid opplegg, en kriseplan og et godt team rundt meg, er nok ett av behovene enn så lenge, så får vi se hva som skjer videre. 

#psykiatrisk #DPS #innlagt #innleggelse #psykiatri 

Kjære behandler

"Det er lov å bli sint på folk som forlater deg" 
- Behandleren min 


Er det to ting du vet om meg, behandler, så er det ene at jeg ikke kan bli sint, og det andre at jeg har en stor frykt for å bli forlatt. Dette er ord du selv beskriver meg med. Så ja, det er kanskje lov å bli sint, sint for alt mulig, men det klarer jeg bare ikke. Jeg blir lei meg og tar det innover meg selv, istedet for å ta det ut over dem som sårer meg. Det er derfor jeg er så svak overfor stemmene. Det er derfor jeg blir redd når folk er sinte, for jeg har ingenting å forsvare meg med. Jeg er et lite barn i hodet, som synes voksenverdenen er fryktelig skremmende. Det kunne aldri falle meg inn å bli sint på deg, søte behandleren min. Men jeg blir lei meg. I løpet av tre år som innlagt, er du den eneste som har nådd inn til meg og sett meg. Du er den eneste jeg har klart å åpne meg for, fortelle hva som plager meg, hva som gjør meg urolig og hvorfor. At du skal dra er ikke din feil, så jeg kunne ikke blitt sint på deg. Ikke engang om du hadde gitt meg opp, sagt at det ikke var håp for meg, og at jeg bare kunne ha det så godt. Da ville det jo vært min feil, ergo ingen grunn for å bli sint. Men jeg vet at du drar fordi du må, fordi du er LIS-lege, og fordi du bare er på utplassering et halvt år av gangen. Du skal bli psykiater, og din tid på denne posten er over. Det er forferdelig tungt for meg, men det vet jeg at du vet. Og jeg vet du gjør alt for at denne overgangen skal bli så udramatisk som mulig. Jeg setter virkelig pris på alt du gjør og har gjort for meg. Jeg kommer aldri til å glemme deg, og jeg har ingen tvil om at du kommer til å bli en fantastisk psykiater, når du allerede nå er det. Du er tålmodig med meg og du gir meg tid. Du utfordrer meg, og gir ikke opp selv når jeg ikke mestrer. Du er den beste, og det vil jeg du skal vite. Du vil alltid være spesiell for meg. Lykke til videre, og takk for alt!  

I'm friends with the monster

Dette er en kontrakt mellom meg og en av stemmene mine. Det er hun som sier hva jeg skal skrive, men det er jeg selv som velger å publisere det på bloggen, slik at jeg vet hvor jeg har den. Vi er i en slik tid der å skrive for hånd blir tungvint, i tillegg til at jeg er redd noen andre ved et uhell skal komme til å lese dette. Det er ganske privat, og de som jobber her skal ikke få blande seg inn. Det er streng beskjed fra stemmen. Det blir som et slags brev, for hun har mye på hjertet, jeg bare noterer ned det hun sier. 


Jeg skal nå være ved din side i to måneder. Jeg skal ikke vike fra deg, jeg skal støtte deg, og du har å høre på meg. Grunnen til at jeg sier to måneder, er fordi du skal i dåp, og da skal du ikke se ut som en jævla flodhest. På disse to månedene skal jeg forandre deg til det ugjenkjennelige, fordi det er det du trenger. På disse to månedene skal du ikke innta mat. Sult blir din lidelse. Om du våger å trosse meg, blir du straffet. Du skal leve på kaffe og vann og annen kalorifri drikke. Dine behov for noe søtt, noe å ha i magen, eller mat generelt, skal feies bort, og du skal lide som følge av dine groteske lyster. Jeg skal hjelpe deg gjennom dette, og du skal høre på meg. Hvis ikke blir dine største frykter gjort til virkelighet. Jeg lover deg du skal få lide om du ikke hører på det jeg sier. Jeg vet du kan klare det. Sammen er vi sterke, alene er du ingenting. Du er en feit, ekkel hval, men det skal jeg fikse. Du må bare gjøre som jeg sier, det er ikke vanskelig. Du skal lide deg gjennom denne tiden, fordi det er det du fortjener, men også fordi det er det beste for deg. Du vet det selv, men du trenger veiledning. Jeg er ikke fornøyd før alle dine klær er for store til deg. Du vet hva du skal gjøre, og om du noen gang blir i tvil, om du noen gang lar fristelsene ta overhånd, vit at jeg skal være her, og jeg er ikke redd for å bruke sterke midler for å få deg til å høre på meg. Du slipper ikke unna denne gangen. Det er nå det gjelder, og det er viktig. Viktigere enn noen gang. Har vi en avtale? Det er forresten ikke et spørsmål!  


Uutholdelig

Når man føler seg for frisk til å være på en lukket avdelingen med strenge regler, da er det faktisk på tide å komme seg videre. Hadde jeg kunnet, hadde jeg skrevet meg ut. Hvor jeg skulle vært, hadde jeg tatt på sparket, om jeg så måtte bo ute. Jeg er så lei av å være på denne plassen, og jeg merker også at jeg blir verre. Ja, kanskje medisinen virker på psykosen, men hva med alt som ikke kan fikses med medisiner? Hva om jeg faktisk blir deprimert av å være innelåst, selv når ting går bedre. Hva når jeg blir påvirket av uro, og hver minste lyd kan skremme meg. Jeg vil ikke være redd hele tiden, det er ufattelig slitsomt, og dette stedet gjør meg faktisk utrygg. 

Jeg ble søkt til en rehabiliteringspost, noe jeg hadde sett frem til. Gjenforening med kjæresten. Så var det møte forrige torsdag, og samtale med behandleren etterpå. Jeg var så spent, men ga ikke uttrykk for det, annet enn at jeg virkelig tok meg sammen, for å vise at jeg faktisk var klar for å komme meg videre. Vi snakket lenge om det ene og det andre, uten at møtet ble nevnt. Jeg begynte å miste litt håpet. På slutten av samtalen nevnte behandleren møtet, og at tilbakemeldingene hun hadde fått fra rehabiliteringsposten, var at det var veldig stor pågang, så de hadde ikke noe konkret å tilby med det første. Tanken på å måtte være på denne plassen og vente på å få plass på akkurat den rehabiliteringen gjorde meg uvel. Så i desperasjon sa jeg at jeg så veldig gjerne ville komme meg videre, om det så betød at jeg måtte bli søkt til en annen post. En post der jeg hverken kjenner personal eller pasienter. Det gjorde vondt å si det, men det å måtte være her helt til jeg får plass der jeg opprinnelig er søkt, gjorde at jeg faktisk var åpen for alle andre alternativer. Jeg vil så gjerne ut, men jeg har ingen steder å være. Jeg har ingen fast bopel, så eneste alternativet, frem til jeg er mer stabil, er faktisk å være innlagt. Jeg kan jo bare drømme om  nevne til behandleren at vi kan begynne på letingen etter egen bolig. Det at jeg ikke klarte meg ute mer enn tre måneder før jeg ble innlagt igjen, er mer enn grunn nok til at de kan si at jeg ikke klarer meg på egenhånd. Hadde jeg bare kommet på rehabilitering, med mer ansvar, mer utgang og mer kontroll, tror jeg at mye hadde bedret seg. Jeg tror faktisk behandleren min ser det på samme måte, bare at jeg må være litt mer stabil. Det eneste er at det er så lang ventetid overalt. Skal jeg ha bolig med bemanning, tar det kanskje to-tre år å få plass, så jeg må ha et sted å være i mellomtiden. Det å komme på rehabilitering kan ta opptil flere måneder, så der må jeg også ha et sted å være i mellomtiden. Så da er jeg stuck her, da.. og det føles uutholdelig. 

#innlagt #psykiatri #tvang

Grønn klut!

Ja, for dem som lurer, så er det et nytt skjellsord. Jeg har heller lyst å skrive "faen", "helvete", "jævla dritt" osv osv, men de ordene er så utgått på dato at jeg prøver noe nytt. Det er en historie bak, altså, men vet ikke hvor interessant det er å skrive den. 

Anyways.. Som dere sikkert har forstått til nå, er jeg frustrert og sint. Sint på meg selv, frustrert over situasjonen. Selvskadingen har utviklet seg, og jeg merker jeg ikke har kontroll lenger. Jeg har det bra, tror jeg, og så plutselig jeg bare skade meg. Stemmene lar meg ikke ha det bra, og nå gjør jeg ikke engang motstand. Før prøvde jeg å avlede meg, det gjør jeg ikke lenger; jeg bare adlyder. Jeg kutter dypere nå, større, sprikende sår og enda flere sting. Det har bare blitt veldig mye verre, og mangelen på kontroll skremmer meg. Jeg vil jo ikke gjøre dette, og jeg sitter alltid igjen med mye skamfølelse og anger. Virkelig, jeg angrer, og sier alltid til meg selv, idet en lege syr meg, at dette var siste gangen. Men så kommer det alltid tilbake, og nå er jeg redd jeg ikke klarer å snu det før det blir enda verre. Jeg slutte! Vurderte å gi fra meg alle barberbladene, men er redd jeg bare vil ødelegge en ny barberhøvel i desperasjon, eventuelt kjøpe andre skarpe ting. Så jeg sparer penger ved å beholde dem jeg allerede har. Dessuten kan det hende det er det jeg trenger for å klare å slutte; en fristelse som jeg må unngå. Jeg hadde aldri trodd det skulle komme til dette punktet, at det skulle eskalere og bli så alvorlig, og jeg hater det.  Jeg håper jeg klarer å snu mønsteret når jeg havner på en annen avdeling. Jeg skal skrive mer om hva jeg vet angående rehabilitering i et annet innlegg. 

#selvskading #psykiatri #psykose 

Helgen på godt og vondt

Jeg skjønner det ikke. Helgen var jo fin, var den ikke? Jeg fikk endelig være hjemme hos en venninne noen timer, jeg fikk vært hjemme sammen med hunden min, og jeg fikk også ha besøk av kjæresten min mye lengre enn ellers. Hvorfor sitter jeg da igjen med 27 nye sting, og en operasjon bak meg? Hva gikk galt, og hvorfor? Jeg har ikke svaret selv, det eneste jeg klarer å tenke på, er at dette tydeligvis er ute av kontroll. Jeg tror jeg mestrer utfordringene de gir meg, og tilsynelatende gjør jeg det, helt til det slår tilbake på meg som en bumerang. 

Jeg husker ikke engang hvorfor jeg handlet som jeg gjorde. Jeg skadet meg på fredagen, to ganger. Det var vel mye kaos, som vanligvis er grunnen til at jeg skader meg selv. Men jeg tror også underbevisstheten min får med seg mer enn jeg selv gjør. Det var fredag, en uheldig dag i utgangspunktet. Fredager er ekstra vanskelige for meg, men vet ikke om jeg har motet til å skrive om grunnene enda. I tillegg til at det var fredag, da, så skulle moren min reise vekk. Hun skulle helt til Island, fordi min søster skulle konkurrere i kunstløp. I bunn og grunn er ikke det noe problem for meg, for jeg har jo ikke daglig kontakt med moren min, og om hun er vekke en helg, utgjør ikke det så stor forskjell. Men så er det denne kombinasjonen. Fredag og mamma som skulle bort. Det gjorde meg veldig utrygg, og på en eller annen måte ble jeg dradd tilbake til fortiden, der følelsen av at mamma dro fra meg kom tilbake. Jeg taklet det vel på en måte som jeg gjør når ting går imot meg; jeg tar det utover meg selv. 

Lørdag var jeg hjemme. Det var godt å komme bort fra avdelingen, selv om det ble en stor misforståelse. Det stod i papirene mine at jeg kun fikk være hjemme i 1-2 timer, noe som ikke stemmer. Jeg måtte skikkelig krangle meg til å få være hjemme lengre. Jeg hadde nemlig fått grønt lys for å dra til en venninne i løpet av helgen, med betingelsene om at jeg ble hentet og kjørt tilbake av foreldrene hennes. Da dette ble avtalt hadde jeg allerede skadet meg, og var i dårlig psykisk form, derfor ble det nok notert at besøket skulle være lørdag eller søndag. Men så ble jeg bedre, og valgte å dra fredagen for å se norske talenter hos henne. Jeg ser jo ikke på TV på avdelingen, for da må jeg være i fellesmiljøet, noe som er blitt vanskeligere for meg. Anyways, det var nok det som gjorde at det stod at permisjonen kun var et par timer på lørdagen. Men det ordnet seg. 

Søndag var det kjærestebesøk, og selv om det var veldig koselig, tror jeg, om jeg skal være helt ærlig, at det var i meste laget med tre og en halv time. Men egentlig tror jeg ikke det var selve besøket som gjorde ting verre, men det vi snakket om. Hun er også en selvskader, og sist gang vi snakket sammen, skrøt vi mye over at vi hadde holdt oss borte fra det så og så lenge. Hun fortalte så at hun hadde sprukket, noe jeg egentlig visste fra før. Jeg hadde det bare på følelsen. Da kunne jo også jeg si at jeg selv hadde sprukket. Dermed ble det litt snakk om selvskading, og allerede under samtalen, kjente jeg at jeg ble trigget. Jeg fikk veldig skadetrang, og tankene mine gikk til hvor jeg skulle gjøre det. Det sa jeg ingenting om til henne, jeg vil jo virkelig ikke at vi skal trigge hverandre, heller motsatt. Vel, nå skjønner dere jo resten. Nytt kutt, det største og dypeste jeg har hatt, men likevel var ikke stemmene fornøyde. Så nå kommer jeg til grunnen for operasjonen:

Etter å ha sydd tre ganger på tre dager, fant jeg ut at jeg ikke ville mer. Spesielt ikke av den legen som sydde meg den dagen. Joda, han var grei og alt det der, men han kommer alltid (han har sydd meg tre ganger) med lange taler om at jeg en dag blir frisk, og at jeg derfor vil angre på kuttene jeg har, og at jeg må behandle meg selv pent og blablabla. Det er i beste hensikt, men det gjør meg bare trist; jeg vet jo alt dette, og selvskadingen er absolutt siste løsning i de fleste tilfeller. Her må jeg bare skyte inn at jeg holder meg unna mye oftere enn jeg faktisk gjennomfører. Så hva gjorde jeg da jeg ikke ville kutte meg? Jo, jeg stakk en synål inn i armen. Jeg stakk den helt inn, men ikke så langt at jeg ikke ville få den ut igjen. Og så gjorde jeg noe dumt, da.. Jeg bøyde armen, for å se om det gjorde vondt, og vips, der forsvant den. Jeg prøvde å få den ut selv, men det var nytteløst. Jeg fikk til og med fastvakt, siden jeg plukket så mye på armen. Det ble bestemt at vi måtte vente til mandagen for å høre hva vi måtte gjøre. I korte trekk: jeg ble sendt til legevakten hvor de tok røntgen. Der fant de nålen langt inni muskelen på overarmen, uten at de skjønte hvordan den var kommet så dypt. Det var nok fordi jeg hadde beveget så mye på armen. Det ble så bestemt at den måtte opereres ut, noe de kunne gjøre der og da. De hadde litt problemer med å få tak i nålen, for den satt godt inne i muskelen, men til slutt fikk de tak i den, etter mye pirking og graving. De klarte selvfølgelig å knekke nålen inni armen, men den biten fikk de også ut. Nå går det egentlig greit, bare litt øm i muskelen. 

 

Maybe my head is a mess, but my heart is at peace

Opp med hånden de som vil lese et positivt og kanskje litt klissete innlegg? Noen? Ja, der ser jeg to hender, så da setter jeg i gang.

Jeg har mer utgang nå, opptil en time. Det føles veldig godt! I dag var det et fryktelig leven fra naborommet, noe som stresset meg. Jeg prøvde å ikke la meg påvirke, men det syntes tydeligvis på hele meg at jeg var i ferd med å bli urolig. Kjæresten skulle komme på besøk, og jeg hadde fått grønt lys for å gå ut med henne. Men så skjedde dette, og kontakten min mente jeg ikke var i form til å gå ut. Det gjorde meg enda mer stresset og jeg kjente jeg ble litt irritert, ettersom det jeg trengte der og da, faktisk var å komme meg litt vekk. Jeg følte det nesten som om jeg ble straffet fordi en annen pasient bråkte. Jeg fikk uansett beskjed om at kjæresten kunne komme, og om jeg tok litt ekstramedisin, kunne det være mulighet for at jeg fikk gå en tur med henne likevel. Jeg er såå glad hun kom akkurat på det tidspunktet, uten henne hadde jeg nok blitt veldig dårlig, det kjente jeg på hele meg. Så kom hun, endelig. Vi fikk sitte på et rom alene, hvor vi pratet og hygget oss. Etter en stund kom kontakten min og spurte hvordan ting lå an, og om vi ville ut å gå litt. Det hadde vi absolutt lyst til. 

For første gang kunne vi faktisk gå ute alene og bare være kjærester. Holde hender og snakke om hvor fantastisk ting blir bare jeg får kommet meg på samme avdeling som henne. Vi drømte oss bort i de 40 minuttene vi fikk være ute, som forresten gikk alt for fort. Det var så deilig. Det var frihet på et helt nytt nivå. Det var bare oss to i hele verden, og jeg kjenner at den følelsen kan jeg leve lenge på. Det er noe helt annet å kunne være ute sammen, istedenfor å sitte på et rom hvor noen ser inn til oss hele tiden. Vi glemte alt av sykdom og låste dører (i mitt tilfelle, hun har jo åpne dører), og kjente på friheten, nærværet av hverandre og hvor fantastisk vi begge har det inni oss når vi er med hverandre. Vi snakket om håp, drømmer og mål, og ble enige om at vi helt klart har noe å kjempe for. Vi kjemper for hverandre. For muligheten til å se hverandre så mye vi vil. Det er kanskje jævlig å være innelåst på en lukket avdeling, men så lenge jeg har noe å se frem til, er det ikke like uutholdende. 

Gleder meg forresten til samtalen med behandleren i morgen. Vi gikk nemlig forbi kontoret hennes på vei ut. Håper bare hun kan se hvor lykkelig jeg er sammen med kjæresten, og at det faktisk er veldig bra for meg å være i et forhold med en som forstår meg på en måte ingen andre kan. Jeg håper hun ser at det gjør meg godt, og at jeg faktisk ble reddet fra en situasjon som fort kunne gått ut av kontroll i dag. 

Tror du virkelig det?

Tror du, etter å ha jobbet i psykiatrien i så mange år, at det bare er til å ta seg sammen? Skjønner du at slike kommentarer ikke hjelper når det står på som verst? Tror du at å fortelle meg at andre pasienter blir redde når jeg selv kjemper for livet, får meg til å roe meg ned? Tror du virkelig det er det jeg tenker på når ondskapen selv herjer rundt meg? Trenger du virkelig å ha en så nedlatende tone når du forteller meg at jeg etter hvert burde skjønne prosedyren med at det blir belter om jeg ikke roer meg? Skjønner du ikke det, kjære deg, at å roe seg ikke alltid er enkelt, om du så truet med pesten? Skjønner du at det provoserer når du sier sånt? Jeg beklager at jeg slo etter deg, men skjønner du hvorfor? Tror du ikke, når du klager over at du er varm og sliten av å holde meg, at jeg har det ti ganger verre, nettopp fordi jeg opplever ting du selv ikke kan forstå deg på? Tror du det hjelper å heve stemmen? Jeg skulle likt å sett deg i mine sko. At jeg var den personen som tvingte i deg medisiner og truet med belter. At makten over ditt liv lå i mine hender. Hadde du likt det, tror du? Jeg tviler..

#psykiatri #psykose 

Å være innelåst på et utrygt sted

Jeg trives mindre og mindre på dette stedet. Jeg er redd nesten hele tiden, og føler meg ikke trygg. I går hadde jeg et skikkelig sammenbrudd. Jeg turte nesten ikke gå ut av rommet mitt og bare gråt og gråt. Den eneste grunnen til at jeg går ut av rommet, er fordi jeg må røyke. Kanskje på tide å slutte?
De andre pasientene skremmer meg. Stemmene i hodet sier de er ute etter meg, noe som gang på gang blir avkreftet av personalet, men jeg kan ikke noe for at jeg føler det sånn. Fredagene er generelt vanskelige for meg, men i går tok det rett og slett over. Jeg gråt fordi jeg var redd, og fordi jeg ikke hadde mulighet til å skade meg. Da jeg først hadde mulighet, hadde det roet seg litt. Selvskading er jo virkelig ikke noe jeg ønsker å gjøre. I skrivende stund, tenker jeg at om jeg skader meg litt, så kanskje jeg får en mulighet til å komme litt vekk fra avdelingen, for da må jeg ned i et annet bygg og sy. Men jeg lar det være med tanken. Jeg har jo litt utgang nå, og selv om det frister å ikke komme tilbake igjen, vet jeg at det står alt for mye på spill. Så jeg er pliktoppfyllende som vanlig. 

I går fikk behandleren vite at jeg har en kjæreste. Hun spurte ikke rett ut, men gikk veldig rundt grøten. Til slutt sa jeg det, og fikk en helt nøytral reaksjon. Det er helt greit, jeg bryr meg ikke om hva hun synes om det, så lenge jeg selv har det bra. Før brydde jeg meg alt for mye om hva andre mente, men akkurat når det gjelder dette her, så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg kjenner i hele kroppen at det er riktig, og jeg kan faktisk ikke se for meg et liv uten henne. Jeg blir varm av å tenke på henne, og vi planlegger fremtiden sammen. Nå er hun på en åpen rehabiliteringspost hvor også jeg er søkt. Jeg kan nesten ikke vente til å komme dit og være sammen med henne. Uheldigvis er det lang ventetid, for det er bare åtte plasser, og mange av pasientene der blir der ganske lenge. Kjæresten har sagt at det snart blir to ledige plasser, og jeg vet at det er en annen pasient på min avdeling som får den ene. Jeg bare krysser alt jeg har for at jeg får den andre. Håper ikke behandleren min mener jeg ikke er klar for en åpen post enda, selv om jeg har det på følelsen. Jeg har jo bare utgang en halvtime alene, med strenge forbehold. Får bare håper jeg er kommet lengre med tanke på utgang innen en måned, det er da det blir en ledig plass. *Håpe, håpe, håpe* for jeg takler ikke være her mer. Vet ikke om en åpen post vil gjøre meg tryggere, men der har jeg i alle fall kjæresten, og en mulighet til å gå ut. Jeg tror virkelig det er det jeg trenger. Herregud, jeg kan ikke være et sted hvor angsten blir verre, og hvor jeg ikke trives. 

 

Tre år

For rett over tre år siden var jeg helt ny i systemet. Jeg var veldig sårbar, og trakk til meg all omsorg jeg fikk. Jeg begynte å snakke om ting som hadde plaget meg lenge, og jeg fikk hjelp. Hvorvidt hjelpen var god eller ei, kan diskuteres. Jeg knyttet meg uansett veldig fort til dem som prøvde å hjelpe meg. Jeg var vant til å være den sterke, og det å skulle være litt svak, føltes på en absurd måte litt godt. Jeg ble ivaretatt for én gangs skyld. 

Nå, tre år etter, er jeg fortsatt i systemet. Jeg er fortsatt hjelpetrengende, for jeg klarer meg rett og slett ikke på egenhånd. Det føles ikke så godt lenger. Det er faktisk vondt at jeg ikke får ha kontrollen over mitt eget liv. Jeg liker ikke å være innlagt, og innimellom ser jeg heller ikke behovet. Jeg sier innimellom, fordi jeg er blitt fortalt ganske lenge at jeg trenger hjelp, noe som overbeviser meg i stor grad. Likevel kommer tvilen om jeg egentlig er så syk som de hevder. Det syke er jo normalt for meg. Når jeg får høre at jeg har en alvorlig diagnose, så ja, jeg hører det, men det er min hverdag, og jeg takler det på et vis. Ikke alltid takler jeg det like bra, men livet svinger jo for alle. Jeg husker ikke lenger hvordan det er så være såkalt "frisk". 

Tidligere i dag skulle jeg ned i gymsalen og klatre litt, og på veien møtte jeg en dame som var i teamet mitt fra første gang jeg ble innlagt. En dame jeg kunne betro meg til, og som jeg fortsatt den dag i dag tenker på og savner. Der satt hun, sammen med en annen jente, som sikkert er pasient der hvor hun jobber. Vi gav hverandre en klem, og hun lurte på hvor lenge jeg hadde vært her. Jeg vet enda ikke hva jeg føler etter å ha møtt henne. Hva tenker hun om meg, som fremdeles er innlagt? Hva tenker hun når jeg har vært to år på en avdeling for unge med psykoseproblematikk, når hun den gangen ville flytte meg til allmennpsykiatrisk fordi jeg ikke var som de andre psykotiske pasientene? Hva ser hun når hun ser meg? Tre år, og jeg er ikke kommet noen vei...

 

Hva har jeg gjort?

Vel, hva skal jeg si..?
Det begynte med at jeg trodde jeg hadde ledninger eller gitarstrenger  i den ene foten og i armen, så jeg kuttet meg opp for å få dem ut. Jeg hadde ikke skadet meg på tre år (med noen unntak), og så kommer hjernen min og klusser til alt. Hun ene sykepleieren jeg ser, som i begynnelsen var ganske snill mot meg, har lenge sagt at jeg må kutte meg. Hun er opptatt av disiplin og straff for å gjøre meg til et bedre menneske. Jeg overhørte henne lenge, siden jeg tross alt ikke ville skade meg selv. Så kommer disse forestillingene om at noe er inni kroppen min, og da var det gjort. Nå har jeg vanskelig for å stå i mot når hun sier det, jeg har jo allerede ferske kutt, så ett til skader ikke. Det var de avbleika arrene som var motivasjonen min lenge, men nå har jeg liksom ingen motivasjon. Eller, jeg har jo det, jeg vil jo ikke ødelegge kroppen min enda mer. Så jeg er begynt igjen, og kan trygt kalle meg en selvskader. Men, målet er likevel å stoppe før det går for langt, før jeg ikke har kontroll og ikke klarer å slutte. Før jeg begynner på de "rene", arrfrie områdene på kroppen min. Det skal jeg klare!

Noen ganger gjør jeg det bare for å få ro. Jeg kan være urolig fordi jeg har masse stemmer, og når sykepleieren begynner i tillegg, så vet jeg at hun blir roligere om jeg gjør som hun sier; da blir hun fornøyd. I tillegg blir jeg på en måte avledet og roligere når jeg må sy, noe som er forferdelig. Det er blitt en mestringsstrategi, en måte å ordne opp selv, uten å ta medisiner og involvere de som jobber her. Men det er jo feil likevel.. Det ender jo alltid opp med at jeg må ta ekstramedisin, og at de som jobber her må ringe en lege for å få meg sydd, så konklusjonen min er tullete.

De ber meg hele tiden si ifra om jeg har slike tanker, men da føler jeg meg svak, og at jeg ikke mener alvor, på en måte. Det er som om jeg sier det for å få oppmerksomhet, type "nå skal jeg skade meg", og så ender det med tettere tilsyn, noe jeg ikke liker. Jeg har klart å si det noen ganger, til tross for angsten min om å gi beskjed når ting er vanskelig, men det er bare når de spør direkte. Noen av dem er flink til å avlede meg, mens andre er rett og slett ubrukelige på det området. Jeg gjør det kun når jeg må, og det er absolutt siste løsning. Jeg kjemper, og flesteparten av gangene klarer jeg å stå imot, noe jeg fikk skryt for. Ufortjent, ettersom det endte med at jeg skadet meg igjen. Hvorfor? Fordi samtalene med behandleren er tøffe. De tærer på meg, og gir meg alltid følelsen av at jeg har sagt noe jeg ikke burde. Jeg har kanskje følelser igjen, men jeg vet søren ikke hvordan jeg skal takle dem. 

Ståa

Hei, dere! Da var jeg tilbake, så da er det vel på tide med en liten oppdatering.

Det går bedre med meg, faktisk, med tanke på psykosen. Ikke fullt så mange vrangforestillinger og hallusinasjoner, men er det ikke det ene, så er det vel det andre, er det ikke? Jeg har mye følelser for tiden, og gråter dermed ganske lett. Etter hver eneste samtale med behandleren, går jeg rett i kjelleren. Følelsen av å være mislykket og få ufortjent omsorg går igjen. Så jeg har det bedre, men samtidig ikke. Behandleren sier følelser er et sunnhetstegn, og jeg må si meg enig. Jeg har takket nei til antidepressiva av den enkle grunn at jeg synes det er greit å gråte litt. Det er sunt, og jeg føler meg på en måte mer menneskelig. Jeg gikk på dem fast ganske lenge, men etter at jeg sluttet med dem, ser jeg hvor utrolig avflatet jeg ble i følelseslivet. Men ikke alle følelsene jeg har for tiden er negative; jeg er ordentlig forelsket, og forholdet med kjæresten er så sterkt at vi planlegger fremtiden sammen. I tillegg er vi blitt offisielle, noe som også føles ganske godt. Denne gangen er det annerledes. Hver gang jeg klaget til mormor over at jeg aldri fungerte sammen med gutter, og at jeg ble så fort lei og irritert, svarte hun med at det er fordi jeg ikke hadde funnet den rette. Det har jeg nå. En jente, vel å merke, men det føles tusen ganger bedre. 

Ellers kan jeg nevne at etter fire måneder som innlagt, har jeg endelig fått litt mer utgang. Alene. Jeg får gå en halvtime på formiddagen, med det forbehold at jeg spiser eller drikker noe med næring før jeg går, i tillegg til at jeg er uthvilt (les: jeg sliter veldig med søvn for tiden) og har tatt behovsmedisin. De er litt i overkant forsiktige nå til å begynne med, men det må jeg bare godta. Jeg har, etter langt om lenge, innsett at samarbeid er nøkkelordet. Jeg har lært meg hva jeg må si og gjøre for å være overbevisende, og at ærlighet varer lengst. Likevel unngår jeg å si ting som jeg vet vil få konsekvenser for utgangen min, som for eksempel at stemmene vil jeg skal bade i et tjær eller hoppe foran en bil. Jeg føler jeg har såpass kontroll at det vil være unødvendig bekymring for dem. Så i dag hadde jeg min aller første tur ut alene, og et føltes kjempegodt. Jeg tok meg selv i å smile og hoppe rundt og prate med endene jeg møtte. Jeg ble ringt av kontakten min tre ganger på turen for kontroll, pluss at jeg måtte snakke med behandler både før og etter turen. De gjorde virkelig alt de kunne for at dette skulle gå bra, noe det gjorde! Nå må jeg gå samme ruten, med samme prosedyre i kanskje en uke, for jeg er fortsatt på prøvestadiet, men jeg godtar det. Jeg hadde en positiv opplevelse. Frihet er undervurdert! Spør en som har vært tvangsinnlagt uten utgang alene i fire måneder. 

Det siste jeg vil skrive om i denne omgang, er at jeg har blitt veganer. Har vært vegetarianer i tre år, og i går fant jeg ut at jeg skal kutte ut animalske produkter. For å være ærlig, så er litt av grunnen at jeg har en unnskyldning til å ikke spise annet enn sunne ting. Jeg spiser ikke så veldig mye, men jeg tar meg gjerne en kopp varm melk med honning, kakao eller noen ostebiter. Dette er det altså slutt på nå. Men jeg tror ikke det er så veldig negativt, for nå er jeg innstilt på å spise det jeg faktisk kan spise. Selv om jeg i dag ikke har fått i meg noe annet enn litt nøtter, så er det en forbedring fra tidligere, hvor jeg kunne bestemme meg for å ikke spise i det hele tatt, for så å få skikkelig cravings på noe godt på kveldstid. Nå er jeg innstilt på å bli et sunnere menneske, og kommer derfor til å spise litt. Det føles godt å ha noe håndfast å jobbe med, et slags eksperiment som kanskje kan få vekk dumme tanker til tider.
Go vegan ;D

Følg meg på instagram

Ville bare informere om at grunnen til at det har vært så stille den siste tiden, er fordi jeg midlertidig er uten pc. Av den grunn har jeg opprettet en instagramprofil hvor jeg legger ut oppdateringer om hva som skjer. Følg meg gjerne der om dere er interessert i å se et lite bildedryss fra bak lukkede dører, @institutiongirl.
Jeg vil komme tilbake til bloggen så snart jeg har pc igjen.

Nei. Nei. Og trippelt nei!

- Så du forteller meg at jeg kan be deg spise nå, og så gjør du det?

- Nei...

- Da kaller jeg det en spiseforstyrrelse! 


Det har vært en lang og rævva dag. Mye drit, men orker ikke gå i detaljer om alt. Samtalen med behandleren var lang og tøff. Det som sitter dypest, er uroligheten hennes rundt matinntaket mitt. Hun ville veie meg. - Nei. Hun ville gi meg næringsdrikk, eller en såkalt "næringsshot". - Nei. Blodprøver da? - Nei. - Alt er fint. Hadde kroppen manglet noe, hadde jeg visst det. Den har alt den trenger, jeg trenger ikke mat. Hun vil at jeg skal ta blodprøver i det minste. Må nok skuffe deg igjen, kjære behandler. Tror du jeg blir frivillig med på at dere skal hente informasjonen i hjernen og kroppen min? Da begynte hun å snakke om tvangsforing. Det kan hun ikke mene? Hadde jeg besvimt tre ganger daglig, hadde jeg skjønt det, men det er virkelig ikke nødvendig å gi meg mat med tvang. Tror egentlig bare det er tomt prat. Bare la meg og de jævla matvanene mine være i fred! Ikke ta fra meg det ene jeg selv kan kontrollere for tiden, dere har tatt fra meg nok. Årh, jeg er så lei. Lei av alt. 

Just another happy ending

Jeg var full av tanker om alt som kunne skje. Jeg krisemaksimerte. Dagen før ville jeg ikke. Ville ikke hjem i julen. For stort press, for høye forventninger og for mye "late-som-om-alt-er-greit" fra min side. 

Så kom dagen. Jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre. Jeg ville glede mamma, men jeg tror en liten del av meg kjente at det kunne være godt. Det å slippe å sitte på avdelingen på julaften. Jeg merket det jo allerede da jeg gikk ut av rommet - dette kom til å bli trist. Fire pasienter og noen ansatte som hadde pyntet seg. Ikke drømmejulen i alle fall. Joda, det var juletre, julepynt og julemat, men hva er vel det? Jeg ville jo være med dem jeg er glad i, selv om det krevde mye av meg. Det var tross alt julaften. 

Turen gikk hjem til mine foreldre og søsken. Det var veldig koselig, og plutselig var det tid for å dra tilbake til avdelingen. Det ble mye liv hjemme, så det var godt å komme tilbake. Jeg hadde jo bestemt meg for å åpne gavene hjemme på kvelden, og frykten for å bli dårlig, slik at de ansatte ville nekte meg hjem, uten at jeg hadde fått sett noen den dagen, gjorde at jeg valgte å dra hjem to ganger. Det er jeg glad jeg gjorde, for det var så vidt jeg fikk dra hjem igjen etter jeg var kommet tilbake til avdelingen. Var litt urolig, men jeg hadde bestemt meg, så de proppet i meg medisiner, før det var avgårde igjen. 

Alt i alt gikk det over all forventning, men var helt utkjørt på kvelden. Hoppet til køys, og sov til klokken var nærmere tolv dagen etter. Det trengte jeg. Jeg er glad jeg gjennomførte, og julen min ble langt fra så trist som jeg hadde forventet. 

Den beste tiden på året. Eller...?

Julen er en fin høytid for meg. Det å tilbringe tid med familien, tenne lys, drikke kakao, spise pepperkaker og julemarsipan, se julefilmer, åpne gaver, prate, le og hygge seg. De siste årene har det vært annerledes. Jeg har ingen glede av julesnopet eller pinnekjøttet (les: jeg er også vegetarianer). Jeg har ingen glede av mye prating. Ingen glede av å være med familien generelt. Jeg føler meg fæl som sier det, men det er sannheten. Akkurat nå er jeg i en situasjon der to timer hos besteforeldrene mine er nok. Å handle garn med mamma er nok. Å gå en tur med hunden min er nok. Jeg orker rett og slett ikke mer enn det. Og nå som det er jul, nå som alt skal være bra, og alle skal være glade, der kommer jeg med mine problemer og ødelegger alt. Det er derfor bestemt at jeg ikke skal være med familien under middagen og gaveåpningen på julaften. Jeg skal være på avdelingen. Hvor trist er ikke det? Men akkurat i år er det det beste. Men jeg synes det er synd. Synd at sykdom og spetakkel ødelegger den beste tiden på året. 

Jeg vet at spesielt mormor synes dette er synd. For en gangs skyld skal hele familien være samlet på julaften, og onkel og tante + fettere kommer fra Stavanger for å feire sammen med oss. Jeg er ikke med i oss lenger. Jeg er hun som ikke kan være med, så det blir meg og dem. De skal feire julen sammen, og jeg skal sitte alene på en psykiatrisk avdeling. Men oppi det hele har jeg valget. Jeg kan fortsatt velge hvem jeg vil tilbringe noen timer med på dagtid på julaften. Jeg kan også velge om jeg vil åpne gaver og spise sammen med dem. Men det lar seg ikke gjøre. Jeg er ikke i form til det. Maten hopper jeg gladelig over, og akkurat dette med gaver synes jeg ikke er så spennende lenger. Det er liksom samholdet. Det å være sammen med dem du er glad i. Jeg gråter en skvett når jeg skriver dette, for det er virkelig sårt. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil være fri igjen, jeg vil kunne orke. 

Enda har jeg ikke bestemt meg, men har fått sterk oppfordring til å bestemme meg i morgen, og lage en konkret plan for julaften. Jeg vil gjerne være med dem, virkelig, men jeg tror ikke det lar seg gjøre. I skrivende stund merker jeg at jeg faktisk har lyst til å være litt hjemme på dagtid, dra tilbake på avdelingen, og kanskje åpne noen julegaver hjemme hos min mor litt senere igjen. Mest for mine søsken. Mest for alle andre. Minst for meg selv. For jeg vet selv at jeg ikke orker, men jeg vil bare glede de jeg er glad i. Det er jo naturlig. Dette reagerer behandleren min så sterkt på, fordi hun mener jeg aldri tenker på meg selv. Så det er jo avtalt at jeg skal være hjemme på dagtid, og ikke på kvelden. Så jeg tror det er slik det blir. Jeg håper neste jul blir bedre, og det skal faktisk ikke så mye til. 

Blir schizofrenidiagnose satt for lett?

Det har jeg lurt litt på de siste dagene. Eller spesielt det siste døgnet. Jeg hadde en samtale med en ansatt her i går som ikke er her så ofte. Han er ikke utdannet verken psykolog eller lege, men mente likevel at jeg ikke var en klassisk schizofren. Det han tenkte på, var at han underviser i legevitenskap, eller noe. Sikkert ikke akkurat det, men han har jobbet mye og kan enda mer. I følge han er en klassisk schizofren person veldig innesluttet og ikke bryr seg om noe. De er heller ikke i stand til å gjøre noe. Men helt ærlig, det er jo ingen jeg er innlagt med, ei heller de to gode venninnene mine jeg har blitt kjent med her, som begge har fått samme diagnose som meg, som passer den beskrivelsen. Han sa også at jeg aldri hadde fått den diagnosen om jeg hadde blitt innlagt da han jobbet aktivt i psykiatrien. Er det sånn at rammene for den diagnoser er utvidet? At man rett og slett setter den diagnosen om man har symptomer på psykose over så og så lang tid, rett og slett fordi man ikke har en annen forklaring på det? Jeg begynner å lure. Om jeg er feildiagnostisert ville det vært veldig synd på mange måter, og veldig bra på noen måter. Men om jeg ikke er schizofren, er jeg da frisk? Er jeg her uten grunn? Jeg får stadig spørsmålet om hvorfor jeg tror jeg er innlagt. Jeg vet jo at de mener jeg er syk, men er jeg kanskje ikke det likevel? Er de rett og slett trangsynte, og nekter muligheten for at det er noe annet? 

Jeg spurte behandleren min om dette i dag. Muligheten for at jeg er feildiagnostisert. Hun svarte vaklende. Hun sa at det alltids er en mulighet, men at hun hadde sine tanker. Tanker om hva, lurte jeg fælt på. Hun sa at jeg hver gang jeg sa "jeg føler" eller "jeg tror", fremfor å si "sånn er det bare", var tegn på at jeg ikke var så overbevist om enkelte ting hele tiden. Jeg snakker om det de kaller vrangforestillinger. Likevel er jeg veldig styrt av stemmer, og innimellom har jeg mine tanker og meninger om hva som faktisk er tilfelle, og som andre er uenige i. Det var helt klart en psykose, sa hun. Men er jeg schizofren eller er jeg ikke? Det vil jeg svært gjerne vite!  

 

Det var ikke til å unngå

Der fikk jeg svaret.

Jeg har sluppet unna det verste, men det er ikke sånn at de ikke legger merke til det. Tydeligvis. Det at jeg ikke spiser. Jeg fikk spørsmål i dag om når jeg spiste sist. Jeg ville svare, samtidig som jeg ikke ville. Jeg er begynt å bli så trygg på kontakten min, stoler virkelig på henne, men til syvende og sist er hun en ansatt som skriver ned alt jeg sier. Ambivalens. Men jeg svarte. Hun vet jeg ikke spiser mye, men nå er det gått en stund siden sist. 

"Du er jo gått ned i vekt".

Jeg vet ikke om det er sant, og jeg skjønner heller ikke hvordan hun kan se det isåfall, da jeg som regel går i oversized klær. Jeg kjenner også, selv om jeg føler jeg motsier meg selv nå, at jeg er redd for å gå ned i vekt. Ikke fordi jeg er så fornøyd med kroppen min nå, men fordi jeg orker ikke mer av det styret som var sist gang. Der det var fare for organene mine, og alle var bekymret. Da var det mas om mat, eller i alle fall næringsdrikker. Jeg får ikke ta til meg næring, så drikker bare væske uten næring. Hun ene stemmen vil ikke jeg skal ha næring, sånn at kroppen brytes ned til slutt. Det er en selvdestruktiv adferd, men jeg kan ikke noe for det. 

"Du vet det er farlig å bli veldig undervektig?"

Ja? Men hva snakker hun om? Jeg er jo langt i fra undervektig. Det er virkelig ikke fare for det med det første. Men jeg kjenner maten går dårlig for tiden, ettersom lørdag er spisedag, men jeg klarte det ikke i går. Jeg sa til meg selv at det var greit å spise, men ikke før jeg hadde lyst på noe. Jeg ville ikke spise bare fordi jeg kunne. Så da var det det, da, jeg ville ikke ha noe i går. Jeg tror det bare blir vanskeligere å vanskeligere å spise noe for tiden. Spesielt med fastvakt, der jeg ikke har mulighet for å kaste opp om jeg føler det blir for mye, for ikke å snakke om det at jeg må få det ut på en eller annen måte. Det er ikke lett å drite foran noen, hvis dere lurte. Spesielt ikke når du kjenner du har mye luft i magen i tillegg. Ser for meg en saftig promp i det jeg setter meg på doskålen.   

 

Slitsomt med KO

Jeg klarer ikke å venne meg til det. Det at de går etter meg hele tiden. De kan virkelig ikke ta øynene fra meg. Noen ganger går jeg frem og tilbake bare for å plage dem litt. Har de satt seg godt til rette, eller er midt i en samtale med noen andre, flytter jeg på meg, og de kommer løpende etter. Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært veldig flink til å oppnå tilliten deres. Jeg merket i dag at en av de ansatte som var med meg gav meg litt rom for å være alene på badet, og da skrek han til meg: "Gjør det NÅ! Nå har du sjansen". Rett inn på badet med noe rundt halsen. Faen, jeg har virkelig ikke kontroll. Etter en liten stund kom de selvsagt inn, litt spetakkel og oppstyr, og så var alt vanlig igjen. Jeg angret. Dette er jo ikke noe jeg selv ønsker, så jeg føler meg så utrolig dum som ikke klarer å riste liv i motstandskraften som er der, men som i det siste har vært svært svekket. Jeg gikk etterpå til den personen som fant meg, beklaget at jeg skremte henne, at det ikke var meningen og at jeg rett og slett handlet ubevisst. Hun takket meg for at jeg kom til henne i etterkant av hendelsen, og da følte jeg også at jeg hadde tatt ansvar for handlingene som jeg utførte, men som ikke var mine egne hensikter. Det verste er jo at jeg tror de hadde tenkt å ringe bakvakt for å slippe litt løs på tilsynet, så jeg fucket det til, virkelig. Nå er det ikke snakk om, og de er enda strengere med tilsynet (selv om jeg ikke trodde det var mulig). Heldigvis respekterer de meg litt når jeg er på do, og står med ryggen til, eller i beste fall utenfor med døren åpen, og med kontakt hele veien. 

Nå er det jo sånn at jeg har tilsyn hele natten også, noe som vil si at de sitter utenfor rommet mitt med døren åpen. Derfor må flere bytte på å sitte der, siden det kan bli langtekkelig med en ti-timers vakt. I natt er det tre menn og én kvinne, og det sier seg selv at på et tidspunkt vil det sitte en mann utenfor rommet mitt. Tanken gjør at det knyter seg i magen på meg. Jeg kjenner meg sliten, og øynene svir, men det er ikke aktuelt å sove i natt. Så da er det bare å oppholde seg. Har en venninne som er natteravn, så jeg har i alle fall litt selskap der. Ellers blir det vel å strikke og se filmer, tenker jeg. Drikker burn og alt jeg har av energiboostere, så det skal nok gå. Jeg er bare glad de respekterer at jeg ikke takler menn på natt, noe som gjør at de ikke maser om at jeg må sove. De oppfordrer til det, men de forstår at det er vanskelig. 

De stoler ikke på meg

Det har ikke gått så bra i det siste. Jeg har hatt store svingninger, så innimellom har jeg ledd og hatt det rimelig greit. Men likevel har jeg vært plaget. Spesielt av han ene stemmen som vil jeg skal dø. Jeg har derfor gjort litt drastiske ting, fordi jeg har vært overbevist om at han har hatt rett. Jeg vil jo ikke dø, og innerst inne vet jeg at selv om jeg hadde prøvd, hadde jeg ikke fått det til. Har hatt ganske tett tilsyn de siste dagene, ukene, likevel har jeg klart å gjøre disse tingene, som å skade meg selv på forskjellige måter. Nå stoler de ikke på meg, så jeg har KO.. Det vil si at de skal se meg hele tiden, på do, i dusjen.. Hele tiden. Det er ikke lett å gjøre seg noe da. Kanskje like greit..

Innse hva da?

Jeg har aldri likt ordet spiseforstyrrelse. Eller, ikke ordet i seg selv, men tanken på at jeg selv er det de kaller spiseforstyrret. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen at det er en diagnose man ikke vil vedrøre seg. Jeg vet at spiseforstyrrelser kan være så mangt, og at de opptrer i ulike former og fasonger, akkurat sånn som personer som blir diagnostisert med det. Jeg, for min del, føler ikke jeg er spiseforstyrret, fordi jeg ikke er tynn nok. Det er flaut å si at jeg ikke spiser, for da burde jeg jo vært et beinrangel. Jeg burde vært synlig syk hvis jeg virkelig skulle vært syk. Jeg sier ikke at det er det jeg vil, bli en tydelig sykdom som alle kan se, for det vil jeg virkelig ikke. Det handler mer om at jeg ikke ser selv at jeg er syk, nettopp fordi ingen andre kan se det. Sånn er det med schizofrenien også, for så vidt. Det er kun dem som ser meg daglig, og ser alle kampene jeg kjemper, som mener jeg er syk. Ellers er jeg en vanlig jente, smilende og høfflig. Frisk. For alle andre. Da er det ekstra vanskelig å si til folk som ikke kjenner meg godt nok, at jeg er innlagt på psykiatrisk. Jeg ser for meg ansiktsuttrykkene deres, der dem tydelig viser overraskelse og manglende forståelse. Så, etter tre år som innlagt, er det fortsatt mange som ikke vet. Mye kan være fordi jeg ikke selv klarer å innse det og godta det. De nærmeste vet, naturlig nok, men ikke alle forstår. Jeg opplevde at min beste venninne trodde jeg latet som. Oppmerksomhetssyk, sa hun.  Det var et hardt slag i magen, og et stort stikk i hjertet. 

Innerst inne vet jeg at spiseforstyrrelse handler mest om tankene, herregud, jeg har jo lest. Jeg vet hva som gjelder for alle andre, men med meg er det annerledes. Det er det alltid. Jeg var tynnere før, men det så jeg ikke da. Jeg merket at klærne ble for store, men jeg så ikke den spinkle kroppen. Ikke før jeg nå i ettertid ser bilder av meg. På enkelte bilder skal jeg innrømme at jeg så syk ut. Bleik og sliten, men aldri mager. Bare tynnere enn jeg vanligvis er. Jeg var ikke lykkeligere da, men mer tilfreds, kan man si. Så lenge vekten gikk ned, mestret jeg noe. Sånn er det enda, men jeg tør ikke veie meg. Redd for tallet, for jeg vet jeg er blitt tyngre. Jeg vet ikke om jeg går ned i vekt for tiden, så jeg måler på klærne jeg går med. Har kjøpt nye for en stund siden, og da passet det meste, selv om jeg vanligvis automatisk går opp en størrelse eller to, fordi kroppsbildet er forvrengt. Så jeg måler. Hver dag. Når klærne begynner å henge litt, forklarer jeg det med at de er utvidet etter bruk og vask. Jeg måler meg i alle vinkler, for å se når jeg ser tynnest ut. Bilder som blir tatt av meg, blir ikke godkjent om jeg så ser antydning til noe som kan minne om fyldighet. Bildet kan være kjempestygt i seg selv, men ser jeg noenlunde slank ut, er det greit. Likevel er ikke dette det største problemet mitt om dagene. Jeg spiser ikke, ferdig med det. Ikke vil jeg ha mat og ikke tenker jeg på det. Det tar ingen plass i livet mitt, samtidig som det tar stor plass. Jeg bare skyver det unna, og så lenge jeg fungerer, snakker litt om hvilken mat jeg liker, og aldri nevner hvordan jeg ser flekset tyte ut, så er det heller ingen andre som ser på det som et problem. Jeg slipper billig unna.

Det som derimot blir et problem, er det jeg snakker om. Koder, stemmer, trusler, ordre, forbud, menn, og alt det andre som virkelig tar stor plass i livet mitt. Det jeg ikke kan skyve unna, om jeg så prøver aldri så hardt. Det som er tydelig; frykten. På det området er det ingen vits i å late som. Er jeg redd, kan jeg ikke overse eller endre fokus, det er vel ganske opplagt? Når en mann med sprøyte roper på deg, vil du gjemme deg. Du vil sjekke at dørene er låst, og vil helst ikke befinne deg der han vet hvor du er. Logisk. Dette er livet mitt, det jeg opplever. Folk kan si hva de vil, men det er virkelig for meg. 

Den første dråpen

Dette er ikke min første, jeg har blitt tvangsmedisinert med sprøyte mange ganger. Likevel er det annerledes denne gangen. For en uke siden fikk jeg min første injeksjon av Zypadhera, en medisin jeg kommer til å få annenhver uke i lang tid fremover. Begynnelsen på evigheten. Den første dråpen i havet. Jeg vet ikke hvor lenge, og jeg vet ikke om de kommer til å høre på meg om jeg sier jeg skal ta tablettene mine (trust me, I've tried), sånn at de slutter. Et tvangsvedtak på å få medisiner i sprøyteform. Ja, jeg har kalget. Ja, jeg har snakket med fylkeslegen. Og nei, jeg fikk ikke medhold.. 

Det verste av alt var jo at de trodde jeg kom til å bli med på det frivillig. Å samarbeide om å ta en medisin jeg må få, uansett om jeg nekter. Så da jeg tenkte det nærmet seg, satt jeg meg ut i stuen. Dette skulle ikke bli lett for dem. Kontakten min ba meg bli med inn på rommet, men jeg nektet, så klart. Men hun skulle jo bare "snakke" med meg, fy søren hun er sleip. Det ble til at jeg gikk ut på balkongen, og så kom det fire stykker og hentet meg, dro meg inn på rommet, for så å holde meg nede, dra av meg buksen, og sette den jævla sprøyten. Det var annerledes denne gangen. Nå var jeg tilstede, ikke urolig på forhånd, ikke noe tull, for å si det på den måten. Det var verre. Det er verre at jeg må få denne medisinen fast, selv når jeg er rolig. 

Jeg vil ikke dø, men han planlegger selvmordet mitt

Nå i det siste har den ene stemmen blitt veldig fremtredende. Jeg har ganske mange, og de har på en måte forskjellige funksjoner. Noen er mer skremmende enn andre, mens noen av dem kan jeg ha det ganske morsomt med. Men akkurat han her, gjør meg både redd og oppgitt. Det er noe med ham som gjør at jeg føler han er litt mer virkelig enn de andre. Eller, det blir feil, de er jo alle virkelige, men han henvender seg til meg på en annen måte. Han snakker så fornuftig, kommer ikke med trusler, og refererer til den siden av meg som gjør at jeg tror på ham når han snakker. Det virker så logisk, på en måte. 

Som sagt, så er han mye mer fremme nå enn tidligere. Han kommer mest når jeg er alene, og gjerne rett før jeg skal sove. Han vil jeg skal dø. Eller, ikke nødvendigvis vil, men han sier jeg burde. Jeg er en byrde, et håpløst tilfelle og en egenart som burde utryddes. Det er skremmende når han snakker sånn, for jeg tror virkelig på ham. Så kommer han om kvelden, og da er det ikke bare sånn "du må dø"-type opplegg, men han sitter inne i hodet mitt og planlegger, steg for steg, hvordan jeg skal gjøre det. Han planlegger alt fra hvordan jeg må rydde rommet mitt på forhånd, fjerne ting jeg ikke vil andre skal finne etter min død, til hvordan jeg skal kunne hindre dem i å komme inn på rommet mitt, sånn at jeg virkelig har tid på å dø. Han sier at det er umulig når jeg har tilsyn hvert tiende minutt, for da vil de uansett kunne redde meg. Han viser meg bilder av hvordan ting skal gjøres, og hver kveld er det enten en ny taktikk, eller påbygg på den forrige planen. 

Jeg vurderer å fortelle det til behandleren, men jeg er redd jeg får hyppigere tilsyn da, noe hun ikke liker. Dessuten tror jeg ikke det kommer til å skje, men plutselig har jeg ikke kontroll lenger, det beviste jeg jo i forrige uke. Poenget er likevel at jeg ikke VIL dø, men burde jeg, kanskje? 

 

Å miste kontroll

La meg ta dere tilbake til lørdagen. Det var en kjip dag for meg. Ikke noe store greier, altså, men jeg gjorde det jeg ikke skulle gjøre. De sa jeg hadde ledninger i foten, jeg KJENTE jeg hadde ledninger i foten. Så jeg kuttet meg. Først én gang, men det var ikke dypt nok, ledningene satt lengre inne enn som så. Jeg prøvde igjen - fikk det ikke til. Til slutt lyste et sprikende sår mot meg. Var det dypt nok nå? Fornuften sa at dette var selvskading, stemmene sa det var høyst nødvendig. Jeg trengte en pause. Jeg tok på en sokk, og satt meg på sengen. Etter en liten stund var den gjennomtrukket av blod. Faen.. Ville de oppdage det? Kontakten min kom inn, men merket det ikke før etter en stund. Hun krevde å se såret, men jeg syntes det var pinlig. Stemmene skrek at jeg ikke var ferdig, og hvis hun så hva jeg hadde gjort, kom jeg ikke til å klare å fullføre. Etter å ha blitt overtalt til å ta av sokken, fikk jeg beskjed om at jeg måtte sy, eller i alle fall stripse. Jeg ville ingen av delene, jeg var jo ikke ferdig, og å behandle et sår, for så å kutte det opp igjen, var jo bare meningsløst. Men noe i meg ville ikke ha stygge arr, så jeg lot henne stripse. Jeg så ganske fort at det ikke kom til å gå, det var ikke nok. Da hun gikk for å ringe etter noen som kunne sy, ble jeg med ett veldig urolig. Jeg ville ikke sy, nei, jeg mener: DE ville ikke at jeg skulle sy. Jeg hadde fått forbud mot å gå i avdelingen, siden jeg var midlertidig bandasjert. Tror det var noe med at ingen pasienter måtte se meg sånn. Likevel gikk jeg ut. De skrek til meg, og jeg ble redd og fortvilet. Så skjedde det som alltid skjer når jeg er redd og fortvilet; belter. Så teorien min om å ikke bli lagt i belter når man har sår på foten, stemte ikke. Jeg kom ingen vei med kuttingen. Ikke hadde jeg fått fjernet ledningene, og ikke klarte jeg å unngå beltene. Jeg følte jeg hadde skadet meg selv forgjeves, og det var veldig tøft for meg.

Etter en stund med belter, en sprøyte i skinken og litt tid på å komme meg, klarte jeg å se at det beste ville være å sy. Jeg ville jo aldri ha sår, så når de først var der, var det bare å gjøre det beste ut av det. Jeg ble sydd og gikk deretter og la meg. Jeg ville bare glemme alt, noe jeg klarte - helt til jeg måtte skifte bandasje noen dager etter. Å se sårene med sting, gjorde meg kvalm. Ikke direkte sårene i seg selv, men at det hadde gått så langt at jeg gjorde dette mot meg selv. Jeg mistet kontrollen, rett og slett, og det er skremmende..   

Skadetrang og frustrasjon

Hvorfor i helvete har jeg skadetrang for tiden? Det er over to og et halvt år siden jeg drev med det, jeg er ferdig med sånt. Sett bort i fra den gangen jeg kuttet opp overarmen for å få bort ledningene som var plassert inni armen min. Det var ikke selvskading, det var instinkt. Blodet frister. Jeg trenger ikke gjøre det på armen, jeg kan gjøre det under foten, for den saks skyld. I tillegg frister det veldig å gjøre det på håndleddene og på anklene. Ikke nødvendigvis for å skade meg selv, men for at de ikke skal legge meg i belter. De hadde nok gjort det uansett, så det ville bare vært meg selv som måtte lide meg gjennom det, men likevel.. Jeg vil bort fra den situasjonen jeg er i. Jeg vil ikke legges i belter, og jeg vil ikke tvangsmedisineres. Hvorfor skjer dette meg? Hvorfor mener de jeg er syk? Hvorfor er det ingen som hører på meg? Jeg hadde lyst å skrive "hvorfor er det ingen som tar meg på alvor", men jeg droppet det, for behandleren min er fantastisk - hun tar meg på alvor, men hun hører ikke på meg. Mine behov og lyster blir oversett og overhørt.

Jeg er lei av å kjempe mot noen som har så stor makt over livet mitt. De bestemmer om jeg får gå ut eller ikke. I går ville jeg hjem og se hunden min, men siden jeg ikke hadde sovet den natten (les: mannlige nattevakter), nektet de meg å gå ut før jeg hadde sovet minst tre timer. De kunne jo drømme. Likevel sov jeg to timer, så jeg fikk til slutt gå. Hadde jeg ikke vært her, kunne jeg gått så lenge uten søvn jeg bare orket, uten konsekvenser. Jeg er satt i bur. Alt jeg gjør og sier overveies og vurderes. Jeg tenker ofte på å lyge til dem. Si jeg har det helt fint, og at det verken er stemmer i hodet mitt eller personer på rommet mitt. Jeg gjør det innimellom, fordi jeg er så redd for konsekvensene om jeg sier sannheten. Men det er ikke nok, de ser rett igjennom meg. De sier at de kan se det når jeg er stemmepåvirket, noe som er skikkelig creepy. Hvis de hører hva stemmene mine sier, har jeg all grunn til å være bekymret. Og hvis de hører dem, hvorfor er jeg liksom syk? Jeg er så forvirret. Er det i mitt hode, eller er det ikke det? Det er jo det, det vet jeg, men hvorfor klarer jeg ikke å overbevise dem om at de ikke er der? 

 

Irritert

- Siden du ikke har klaget på tvangsvedtaket på medisiner, antar vi at du egentlig synes det er litt greit med medisiner i sprøyteform..

Hva faen?? Selvfølgelig synes jeg ikke det er LITT greit med sprøyte..

- JEG SKAL KLAGE NÅ!!

- Du vet godt at du fikk to dagers klagefrist.

NEI! Legen sa to UKER.

Det eneste jeg klarer å tenke på, mens jeg ligger der på gulvet i belter, er at jeg skal klage. Den eneste grunnen til at jeg ikke har klaget enda, er fordi jeg var livredd for å måtte møte fem personer fra kontrollkommisjonen som skal sitte og "dømme" meg. Vurdere om jeg trenger medisin eller ikke. Nå driter jeg i det. Jeg må få vist dem én gang for alle at jeg IKKE synes det er greit å bli tvangsmedisinert. Heldigvis, som jeg har funnet ut i ettertid, er at jeg kun skal snakke med fylkeslegen, så det skal jeg klare. Venter likevel på et nederlag, men da kan de i alle fall ikke si at jeg vil ha sprøyte. Faen de er dumme...

 

Koma?

Dette er egentlig en ganske skummel hendelse som jeg husker veldig lite av. Jeg har imidlertid fått litt fill-in etter hvert av dem som vitnet hele episoden. Jeg skal nå skrive om alt jeg vet rundt akkurat dette, selv om det fortsatt er mange uklarheter. 

Natt til lørdag havnet jeg på somatisk sykehus, grunnet manglende bevisshet. Jeg hadde gått og lagt meg, uten noe videre drama, men i to-tiden på natten, hadde jeg blitt funnet sittende på gulvet, hvor det hadde vært umulig å få kontakt med meg. Jeg ble observert i halvannen time, før det ble bestemt at jeg måtte på sykehuset. I bevisstløs tilstand, hadde nattevaktene målt temperaturen, blodtrykk og puls. Temperaturen hadde sunket, blodtrykket var alt for lavt, og pulsen var for høy til at det kunne være vanlig søvn; jeg var nærmest i koma. Dette husker jeg absolutt ingenting av. Det eneste jeg husker fra den natten, var at jeg følte jeg tisset på meg, men uten at jeg hadde kontroll over det. Jeg hørte at de la merke til det, men jeg klarte ikke å holde meg våken. Jeg har fått det beskrevet som at jeg var ut og inn av bevissthet hele den natten. At de mest sannsynlig skiftet klær på meg, har jeg ingen erindring av. 

Jeg våknet på sykehuset lørdagen, men aner ikke når. Jeg kan huske at jeg slet veldig med å snakke, og var utrolig forvirret. Skjønte ikke hvor jeg var, i tillegg til at jeg snakket usammenhengende og slevde veldig mye. Jeg hørte selv at jeg snakket som om tungen var veldig opphovnet, og prøvde derfor å skjerpe talen - noe som var umulig. Min mor og bestemor var der, visst nok i flere timer, og jeg hadde snakket med dem, men ingenting av det jeg sa hang på greip. Jeg klarte ikke holde meg våken lenge om gangen, og ble like overrasket hver gang jeg våknet. "Hva har skjedd?", "Hvor er jeg?" og "Er dere her på ordentlig, og ikke i drømmene mine?" var tanker som gikk igjen. Totalt desorientert.

På søndagen kviknet jeg til, og jeg fikk lov å dra tilbake til avdelingen. Under hele sykehusoppholdet, hadde jeg hatt konstant observasjon, i tillegg til at det alltid var en fra avdelingen der sammen med meg. Det var jo ingen som egentlig visste hva dette var, så det var ganske skummelt. Nå er jeg tilbake igjen, og er så og si upreget av helgens hendelser. Det siste jeg spurte om før jeg ble utskrevet, var om jeg noen gang hadde vært i livsfare. Sykepleieren som hadde fulgt meg opp, svarte at det hadde vært ganske skummelt en periode, siden jeg var så mye bevisstløs, men siden jeg hadde kommet meg så fort, hadde det mest sannsynlig ikke vært noen fare for livet mitt.  

Hva som egentlig skjedde den natten, har jeg fortsatt ikke fått svar på, men det er blitt konkludert med at det hadde med medisiner å gjøre. Veldig skummelt, men det gikk heldigvis bra!

Tvangsvedtak

De har bestemt seg for at jeg ha medisiner, noe jeg er veldig uenig i. Eller kanskje jeg trenger en form for behandling, men ikke medisiner som doper meg ned og bedøver hjernen min. Medisiner har ikke vanligvis vært et problem, nå er det er kjempestort problem. Jeg vil ikke ha! Virkelig ikke. Jeg nekter og ta dem, eller jeg lurer dem unna. Rart at de ikke har merket det enda, ettersom jeg blir helt dopet når jeg tar dem, og en energibunt når jeg ikke tar dem. Hvert fall, poenget er at hvis jeg ikke tar medisinene mine snart, må jeg få et tvangsvedtak på medisinering. Det vil si at de skal tvinge i meg medisiner gjennom en sprøyte i skinken. Dette har jeg all rett til å klage på, men siden klagen på innleggelsen gikk så dårlig, er jeg redd det samme skal skje nå. Det blir et stort nederlag. Det virker som om de tror jeg foretrekker sprøyte når jeg ikke tar medisiner, men jeg foretrekker ingenting. Ingen medisiner. 

I går fikk jeg to sprøyter. Én til å roe meg ned, og én for å få vekk kaoset i hodet. I tillegg ville de jeg skulle ta mine faste medisiner - glemmesak. Så i går sovnet jeg altfor tidlig, og våknet klokken 04.45 i dag tidlig, helt uthvilt. Jeg er lei av at alle jobber mot meg. Legger meg i belter når jeg er redd, tvangsmedisinerer meg når jeg ikke vil ha medisiner. Og så kommer denne faste injeksjonen i tillegg. Heldigvis, om jeg skal finne noe positivt med det, så blir det bare medisinering hver andre uke. Da blir det i alle fall ikke en daglig kamp. Men kjenner jeg dem rett, så blir det medisinering hver gang jeg er urolig uansett. Jeg tror alarmen gikk fem ganger på meg i går, noe som endte med at det til slutt var kanskje åtte personer på rommet mitt. Er det rart jeg blir urolig?? "Klin psykotisk", hørte jeg dem sa.. Ting blir bare verre og verre. 

En siste ting, som gjorde meg litt opprørt, var at kjæresten min fortalte meg noe i går. Hun er utskrevet, og havnet på en rehabiliteringspost. For å gjøre overgangen så smertefritt som mulig, har en ansatt på denne posten hospitert litt hos henne noen dager. I går hadde denne ansatte vært hos henne, og da kjæresten forklarte henne at hun kom til å besøke meg innimellom, sa den ansatte at det måtte hun bare gjøre, for jeg kom nemlig til å bli værende en stund. Jeg føler meg forhåndsdømt, at de liksom bestemmer seg for at jeg ikke kommer til å bli bra og utskrevet med det første. Det stakk litt i hjertet.. 

Forever alone

Da var hun dratt. Min krykke i hverdagen. Hun som gjør alt for meg, og som virkelig muntrer meg opp når jeg har det vanskelig. Jeg trodde lenge jeg kom til å glede meg over den dagen hun dro, eller det var i alle fall det de sa til meg, stemmene, og jeg trodde på dem. I dag fikk jeg erfart at de tok feil. De sier det fortsatt, at jeg har det bedre uten henne, men jeg vet at ting kommer til å bli så sinnsykt mye vanskeligere nå. Først dro kjæresten min, så dro min aller beste venninne. Det er tøft. Jeg føler meg ensom allerede. Tom, på en måte. Vi har bestemt at vi ikke skal miste dette vennskapet, for det er så mye mer enn bare et vennskap. Vi kan snakke om alt, og da mener jeg absolutt ALT. Vi kan være oss selv hundre prosent, og det er så befriende. Ingen hemninger. Nå kommer jeg nok til å begynne å isolere meg på rommet igjen, men jeg skal prøve å unngå det. 

I går begynte jeg å få det tøft mens jeg så TV. Innimellom klarer jeg ikke se på TV, fordi jeg føler det er et slags spill, og jeg får ikke med meg hva som faktisk skjer. Dette plukket hun opp med en gang, og sa at vi heller skulle spille kort. Jeg ville virkelig ikke få en vanskelig natt, siden vi to hadde avtalt å stå tidlig opp for å få mest mulig tid sammen før hun dro. Dermed var alternativet enten å legge seg, og håpe på at det gikk over, eller ta ekstramedisin. Jeg hater å ta medisin og jeg var ikke trøtt. Følte meg litt fanget i et hjørnet. Da tok hun rett og slett ansvaret fra meg, og ba nattevakten pent om å tilby meg medisin. Jeg gikk med på det, selv om det var utrolig tøft. Det er som å innse at man er syk og er avhengig av medisiner. Hater det. Det hjalp imidlertid da de slo av TV-en, så alt i alt fikk jeg en grei natt.

Vi stod opp klokken seks i dag tidlig og mimret og brukte siste tiden vi hadde sammen. Vi satt to av stolene sammen. Da vi var her alle tre, sa vi at vi hadde en liten trekant, noe som vil si at vi tok tre stoler og satte dem sammen. I dag tidlig var det en tokant, og nå er det bare én kant igjen. Jeg er alene igjen på avdelingen; trekanten er borte. Håper virkelig ikke jeg må bli her så lenge, men jeg vet det både skal bli jul og nyttår før jeg er ute herfra.. 

Hun sa 2-3 uker!

I det siste har jeg følt meg mindre plaget. Det er ikke fullt så mye kaos, og jeg kjenner at jeg har godt av å være sosial. Da klarer jeg å holde det verste unna. Men det svinger veldig, merker jeg. Nå er det snart en uke siden jeg sist var i belter, og jeg føler på en måte at jeg ikke er dårlig før det går så langt. Jeg har nok en annen definisjon av dårlig enn de ansatte, men det er på en måte det samme med selvskadere som ikke føler de har skadet seg nok før de må sy. Jeg føler ikke jeg er dårlig før de må holde meg fysisk. Blåmerkene etter min siste kamp begynner å gå vekk. I tillegg har jeg begynt å være mer i aktivitet, i form av trening som består for det meste av volleyball i gymsalen, noe jeg tror virker positivt inn på meg. Da har jeg noe annet å konsentrere meg om, samtidig som det føles godt å være i bevegelse. 

I dag var det en liten episode, men jeg kom meg fort ut av "transen", uten noe videre styr. Alarmen gikk etter jeg holdt på å kvele meg selv ved å svelge steiner. Han sa jeg måtte være stille, så jeg puttet noen steiner i munnen. Da var alt greit, men da de prøvde å få dem ut, fikk jeg beskjed om å svelge dem. De truet med å legge meg i belter for å prøve å brekke opp kjeven min og ta dem ut, men da de hadde ringt legen og fått beskjed om at det ikke var så farlig, og at jeg ikke trengte å operere dem ut, siden de ville komme ut av seg selv, var det ikke så farlig, og de roet seg. Jeg fikk fortsatt beskjed om å stappe dem så langt ned i halsen som mulig, og det endte med at jeg svelget to nokså store steiner. Nå gleder jeg meg virkelig til en helvetes mageknip. Men nok om det... 

For noen dager siden var jeg en smule forvirret, og nektet å tro på at jeg faktisk var innlagt. Jeg var på besøk hos min døende bestemor, og da jeg var klar for å gå, begynte de å styre med at jeg måtte være her over natten. Jeg skjønte ingenting. Det tok en liten stund før det gikk opp for meg at jeg ikke har noen døende bestemor, og at jeg faktisk er innlagt på tvang på et psykiatrisk sykehus. Det var skikkelig forvirrende da det stod på, for jeg skjønte virkelig ingenting. De prøvde å roe meg ned ved å si at jeg ikke skulle være her så veldig lenge, noe jeg ble veldig giret av. Et håp ble tent i meg, så jeg spurte om de visste mer enn meg angående utskrivning, og hvor lenge det var snakk om før jeg kunne dra hjem. "2-3 uker", svarte den ene nattevakten. Det var løgn! Hun hadde blandet meg med en annen pasient, for da jeg spurte en av kontaktene mine dagen etterpå om det var sant, svarte hun avkreftende. Jeg vet virkelig INGENTING om hvor lenge jeg skal være her, men frykter det kan bli en stund til. Jeg har jo ingenting å komme ut til, så med mindre jeg får plass på rehabilitering eller får egen leilighet (noe jeg ikke tror er aktuelt med det første), må jeg nok bli værende. Æsj..

 

 

Sykepleieren fra helvete

Okei, dette kommer til å bli et lite sinnainnlegg. Det handler om noe som skjedde i går, og det handler om én spesiell ansatt på dette stedet. Jeg vil på forhånd si at dette er hvordan jeg opplevde situasjonen sett fra mitt ståsted, noe som, etter min mening, er det viktigste oppi det hele. At hun kanskje har en annen side av saken, får så være.. Det handler jo om hvordan jeg føler hun møtte meg, uavhengig om hun føler noe annet. 

Dette er en person jeg egentlig aldri har likt, fordi hun ikke klarer å ta til seg kritikk, og innrømmer aldri feil hun selv gjør eller sier. I tillegg virker hun kald, og har en del ekstreme tanker om hvordan ting fungerer. Dette er noe som har provosert lenge, men jeg har nå bare tenkt at det er sånn hun er, ferdig med det. Men i går bikket det bare over. 

Jeg har, som tidligere nevnt, et stort problem med å ta medisiner. Så når hun kom med medisinene til meg, sa jeg at jeg ikke ville ha dem. Da ville hun snakke med meg, noe jeg nektet, siden jeg ikke tåler trynet på vedkommende. Ved en senere anledning, hisser hun seg opp fordi jeg atter en gang ikke vil prate med henne, og fordi jeg ikke vil se på henne når hun snakker til meg. Jeg skal ikke gå i detaljer på hvordan den samtalen utartet seg, men jeg kan si så mye som at hun ble veldig frekk i kjeften og snakket utrolig nedlatende til meg. I tillegg hadde hun hele tiden en sint tone, noe som skremmer meg, gjør meg usikker, redd og utilpass. Ettersom jeg har den historien jeg har, så er det enkelte ting jeg tåler mindre enn andre normalt ville gjort. Hun er veldig opptatt av å "kalle en spade for en spade", som hun gjentatte ganger sier, noe jeg for så vidt synes er greit. Men jeg synes også det er grenser for hva man kan si til personer som er under de omstendighetene som vi pasientene er i. Vi er alle sårbare, og har alle en historie og en grunn til å trenge ekstra omsorg og støtte, og da er det rett og slett ikke alt som kan sies rett ut, uansett hvilket syn man har på det. Som helsepersonell og ansatt i psykiatrien, synes jeg man bør tenke seg om en eller to ganger før man uttaler seg om noe, noe denne heksen ikke gjør, fordi hun ikke liker å "gå rundt grøten". Okei, nok om det..

Det hele endte med at jeg gjør som jeg vanligvis gjør når jeg er sint eller såret; enten ta det inn over meg selv, eller rømme fra situasjonen. Men ettersom hun var kontakten min, og jeg var innelåst på dette sykehuset, hadde jeg i teorien ikke noen steder å rømme - helt til jeg klarte å få opp vinduet på rommet mitt. Så, jeg gjorde det eneste fornuftige der og da, og stakk fra hele driten. Jeg ble gående litt i skogen, før jeg bestemte meg for at jeg skulle hjem. Hele rømningen var for å slippe å være i samme bygg som dette mennesket, noe som gjorde at ingen egentlig trengte å bekymre seg for meg. De ringte både mamma og mormor, som begge ringte meg opp igjen. Heldigvis hadde de en munter tone, noe jeg setter veldig pris på, for det siste jeg trengte der og da, var enda mer kjeft. De var begge takknemlige for at jeg svarte på telefonen, tatt den forrige rømningen i betraktning, så de ble lettet, kan man si. Mamma spurte om hun kunne komme og hente meg, og da hun kom, bad jeg om at vi skulle kjøre en liten runde før jeg skulle bli fraktet tilbake til avdelingen. Nå var klokken halv seks-seks.

Mamma kjørte meg hjem til mormor og morfar, og på veien forklarte jeg situasjonen. Det samme gjorde jeg da jeg kom til mine besteforeldre, hvor jeg fikk stor forståelse. Vi ble enige om at jeg ikke skulle tilbake til avdelingen før dette monsteret av et kvinnemenneske var gått hjem. Jeg var vel tilbake i halv elleve-tiden. Morfar, som kjørte meg, er en sånn person som sier i fra når noe plager ham, noe dette tydeligvis gjorde. Denne sykepleieren hadde, noe vi alle var enige om, hatt en oppførsel som ikke ligner grisen. Beviset er jo min reaksjon på det hele. Morfar sa derfor klart ifra om at denne kvinnen ikke skulle snakke til meg i morgen, og hvis hun prøvde seg på ett eller annet, som å skvære opp, noe som ikke hadde blitt pent, ettersom hun ikke innser egne feil, og ville derfor anklaget meg for det ene og det andre, ville han gå til fylkesnemda og anmelde det hele. Sånn oppførsel i psykiatrien skal ikke finne sted. De som tok meg i mot lovet å føre det videre, men jeg kjente jeg ble en smule usikker på om han hadde gått litt over streken. Han sa det ikke var ment som en trussel, men at han som min bestefar føler et ansvar for meg, og når folk oppfører seg sånn mot meg på en plass jeg liksom skal være trygg, gjør at han hisset seg veldig opp over dette. Det forstår jeg godt. 

Nå er jeg en blanding av redd, spent, irritert, ubekvem osv osv for hva som skjer videre. Denne heksen kommer nemlig på jobb i ettermiddag.. Wish me luck, folkens. 
 

Nærkontakt funker faktisk..

Ting er så og si uforandret her på avdelingen. Jeg øker gradvis opp på medisindosen, noe jeg synes er pyton. Det er en kamp hver gang de skal gi meg medisinene, og det hender jeg blir lagt i belter og tvangsmedisinert. Jeg har begynt å telle hvor mange ganger jeg havner i belter, noe jeg trodde jeg aldri kom til å gjøre, siden jeg ikke trodde jeg ville bli beltelagt noen gang. Nå er jeg oppe i fem ganger, og det blir nok mer, er jeg redd.

Snart forsvinner de eneste jeg går overens med på avdelingen, noe jeg gruer meg til. Da har jeg ikke lenger noen å snakke med, eller dele erfaringer med. Jeg kan jo snakke med personalet og behandler, men det blir ikke det samme, siden jeg vet de skriver ned og vurderer alt jeg sier. Det er fryktelig slitsomt. Mens jeg først har nevnt behandler; de har endelig tatt meg på alvor, så nå får jeg faktisk en ny behandler, en kvinne, som jeg håper møter meg på den måten jeg vil bli møtt. Han forrige virket veldig uinteressert, noe som hemmet meg veldig i å snakke. Dessuten var han lege, og kun opptatt av de store avgjørelsene, som medisiner, utgang og tilsyn. Jeg trenger noen som bryr seg om meg, som vil snakke om hva som plager meg, og som møter meg med forståelse. Krysser fingrene for at hun nye er sånn.

Jeg har hatt en veldig tøff helg, og jeg har sikkert forbrent 5000 kalorier bare i å kjempe for å komme meg løs. Det er jo rene treningsøkten. Sist gang jeg var i belter, dro de hele sengemadrassen min på gulvet mens de holdt meg nede. Det er virkelig tøft når de bruker så mye tvang på meg. Men er det en ting jeg har merket, så er det at nærkontakt mens jeg har det vanskelig, funker veldig bra. På lørdag hadde jeg vært veldig urolig i mange timer, men de klarte til slutt å lure i meg medisiner. Må jo nesten nevne at de truet med sprøyte mange ganger. Anyway, poenget var at jeg klarte å roe meg da den ene nattevakten kom, for hun brukte mye nærkontakt. Nå snakker jeg ikke om at hun holdt meg i hånden eller strøk meg på kinnet, noe hun for så vidt også gjorde, men at hun holdt rundt meg, gav meg en god klem, lot meg slappe av i fanget hennes, strøk meg i håret. Det gjorde så utrolig godt, og jeg kjente jeg roet meg ti hakk bare ved at hun var tilstede. I tillegg gjorde hun noe ingen andre ansatte har gjort før, fordi de mener nok det er uprofesjonelt. Hun la seg ned ved siden av meg på madrassen, og strøk meg på armen til jeg sovnet. Jeg synes det er en fem ganger så effektivt i forhold til å holde meg fast på armer og ben, noe som bare gjør meg mer urolig. Skulle ønske alle var som henne. 

Det er ingen hemmelighet at kveldene og nettene er vanskelige for meg. Derfor er det desto viktigere at det er OK nattevakter, noe det ikke alltid er. Det er fire nattevakter, og som regel er det én jeg liker, kanskje to. Da jeg hørte hvem som skulle komme på natt i natt, begynte jeg nesten å grine. Stoler jeg ikke på nattevaktene, er jeg heller ikke trygg, og da slipper helvete løs. I tillegg tåler jeg ikke mannlige nattevakter. At det skal komme menn inn på rommet mitt når jeg sover, gjør at jeg heller foretrekker å være våken. I natt skulle det være tre menn og en dame (som jeg ikke går overens med), noe som gjorde meg urolig. Nå har de heldigvis byttet ut hun ene og fått inn en annen. Hun er noenlunde grei, men jeg gruer meg fortsatt til natten. Dette suger..

Hva skjedde egentlig?

Er det noe som kanskje er blitt litt uklart på bloggen, er hvordan og hvorfor jeg ble innlagt denne gangen. I følge papirene mine, er dette mitt sjette eller syvende opphold på psykiatrisk, og alle de andre har vært frivillige innleggelser, mens jeg nå er på tvang. Jeg tenkte jeg nå skulle fortelle hva jeg husker fra den dagen jeg ble innlagt, for mye er forsvunnet fra hukommelsen. Er det imidlertid én ting jeg husker, så er det at det var den 9. september - valgdagen. Grunnen til at jeg husker dette så godt, er fordi jeg hadde mange planer den dagen, deriblant å stemme, og jeg hadde overhodet ingen intensjoner om å bli innlagt. Det er det som gjør denne innleggelsen så bitter. Jeg hadde et liv, jeg hadde hunden min som trengte omsorg, og jeg hadde andre planer den uken. Dessuten hadde jeg ikke behov for en innleggelse.

I forkant av denne dagen, hadde jeg sluttet på medisinene av flere grunner: 1. Jeg synes det var ekkelt å ta pillene, ettersom jeg følte de vokste i halsen på meg. 2. Jeg fikk beskjeder om å ikke ta dem mer. 3. Jeg følte jeg ikke trengte dem. Så begynte ting å skje. Jeg følte mye på redsel, og det var ikke alltid jeg turte å være hjemme. Her skal det også nevnes at jeg var alene hjemme med hunden min, da både mine besteforeldre og min mor var bortreist. I tillegg hadde jeg sluttet å sove, nettopp på grunn av denne redselen. Det var ofte veldig folksomt hjemme hos meg; fremmede mennesker som skrek, gråt, kjeftet og bråkte. Det var veldig ubehagelig, så jeg var mye utendørs, gjerne med hunden. Så begynte en mann å følge etter meg og rope på meg. Da turte jeg i alle fall ikke å være hjemme. Han kunne lett funnet ut hvor jeg bodde, og jeg var redd han ville skade meg eller hunden min. Så jeg ble ute, og brukte natten på å gjemme meg. Dette var da natt til 9. september. Jeg hadde planlagt det godt. Jeg gikk en kveldstur med hunden min, gikk inn igjen med henne, for så å gå ut alene. Planen var at jeg skulle unngå å være hjemme til jeg skulle til behandlersamtale klokken 10.00 neste dag, og så dra hjem igjen til hunden å gå morgenturen med henne. Hun trenger ikke morgenturen så grytidlig, og klarer lett å holde seg.

Etter å ha brukt hele natten på å gjemme meg rundt omkring i byen, fant jeg ut at jeg bare skulle gå til den tidligere avdelingen hvor jeg skulle ha samtale, og bare vente der. Jeg kom dit litt før 07.00. Der ble jeg funnet av en mann, mens jeg satt og skalv av kulde og redsel. Jeg ble tatt med inn i avdelingen, og derfra ble jeg bare reddere og enda mer desorientert. Jeg fikk sitte i stuen, siden ingen andre pasienter var våkne på den tiden, men ble etter hvert flyttet inn på et ledig rom de hadde der. Der måtte jeg vente til behandleren min kom for å ha den samtalen med meg. Jeg aner ikke hvor lenge jeg ble sittende, men til slutt kom hun, og det første hun sa, før hun i det hele tatt hadde snakket med meg, var at jeg måtte innlegges. Jeg protesterte selvsagt, men var så langt inni min egen verden at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å vise frustrasjon. Til slutt ble jeg hentet av en psykiatriambulanse, som kjørte meg på legevakten. For å bli innlagt, må man nemlig gjennom en samtale med en lege på legevakten, behandleren min kunne ikke legge meg inn. Dessuten var det jo ikke denne avdelingen jeg hørte til, ettersom det er en avdelingen hvor de utreder folk, og jeg er ferdig utredet. 

Herfra blir ting uklart. Jeg husker jeg kjempet i ambulansen, og ble holdt fast av en mann og en dame. Jeg ble kjørt til legevakten, men hadde aldri samtale med en lege. Tror de oppfattet meg for urolig til å kunne ha en avslappet samtale om hva som var best for meg. Jeg kjempet hele veien, og ble kontinuerlig holdt fast av både to og tre folk fra ambulanseteamet. Så bar det rett av sted til psykiatrisk akuttmottak (PAM), hvor jeg umiddelbart ble lagt inn på isolat, fortsatt holdt nede av flere folk. Jeg kjempet for livet, i tillegg var jeg frustrert over situasjonen, og spesielt frustrert over at det var så mange som tok styringen over meg. Jeg ville bare ut og hjem, spesielt med hunden min som var alene, i tankene. De prøvde å beroligge meg med at alt det praktiske skulle håndteres etter hvert, og at jeg nå ikke kunne gjøre annet enn å godta situasjonen. Det var klart at jeg ikke kunne være ute. Helt umedisinert, og med ingen klare tanker i hodet, prøvde flere leger og psykologer å få til en samtale meg meg, med det var helt uten nytte. Allerede da hadde de bestemt at jeg måtte tvangsinnlegges, siden det var tydelig at forsøk på frivillighet var uaktuelt. 

Etter fire dager på akuttmottaket, ble jeg flyttet til en psykosepost, men jeg ble der bare i én dag, før jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake til den avdelingen jeg tidligere hadde vært på i ett og et halvt år. Dette var merkelig, for jeg trodde ikke det var mulig, men jeg tror, som jeg har nevnt tidligere, at den forrige behandleren min følte seg litt skyldig i å skrive meg ut til ingenting bare tre måneder tidligere, at hun nå ville gjøre det skikkelig, og sørge for at jeg fikk ordentlig behandling. I tillegg så måtte jeg jo gradvis øke medisiner igjen, siden jeg ikke hadde noe medisin i blodet. 

Så, her har jeg vært siden 13. september. Det begynner å bli en stund nå, og jeg kjemper fortsatt om retten min til å slippe å være i fangenskap, og retten min til å velge om jeg vil ha medisiner eller ikke. Foreløpig er medisiner et stort problem, noe som gjør at jeg er ambivalent til å komme hjem. Jeg vil ikke at mine besteforeldre skal ha det ansvaret, når jeg vet hvor utrolig tungt de har det når jeg ikke har det bra. Det beste hadde vært om jeg fikk en egen leilighet etter hvert, men jeg tror det er snakk om litt frem i tid. Ting går sakte, men det går nok i riktig retning. Jeg krysser alt jeg har. 

 

Medisiner

Ville du godtatt å få en hjerteoperasjon om du hadde vondt i tåen? Ville du godtatt å kjøpe kattemat til hunden din? Ville du godtatt å ta insulin for feber? Ville du godtatt å frivillig få sprøyter uten at det ligger en grunn bak? Ville du godtatt at folk som ikke kjenner deg skulle bestemt over livet ditt? Nei, sier du? Det var det jeg tenkte. Sånn er det nemlig for meg. 

Over her er bare eksempler, men poenget mitt er at jeg får medisiner jeg ikke trenger, og blir holdt innelåst på et sted uten grunn. Jeg ser ikke poenget i at de jobber så hardt for å få meg "frisk" når jeg ikke er syk engang. Det eneste som holder meg gående, er kjæresten (som er en medpasient) og en annen jente jeg har blitt kjent med her inne. Hvis ikke hadde jeg gått på veggene. Hver dag er en kamp mot systemet. De gir meg medisiner, eller nærmere; de tvinger i meg medisiner. Tar jeg dem ikke frivillig, gir de meg en sprøyte i skinken. Er jeg urolig, holder de meg i armer og ben, om ikke de legger meg i belter. På hvilken måte skal det hjelpe meg å holde meg fast når jeg er livredd? Hvorfor holder de meg fast, i stedet for å passe på at ingen tar over kroppen min. Noen ganger virker det som om de samarbeider med de som er ute etter meg. Jeg er kanskje mye redd, og vil derfor ut, selv om jeg er redd ute også, men der kan jeg i alle fall gjemme meg i skogen. Der har jeg kontrollen. Her kan det jo komme folk, og jeg har ingen steder å gå, ingen måte å unnslippe dem på. Jeg tror det er grunnen til mye av redselen. Jeg er lei av å være redd, og de sier at medisinene vil ta vekk frykten. Men det er der ting ikke henger på greip.. Det går ikke an å ta medisiner for å forhindre krig. På samme måte føler jeg at det ikke finnes medisiner jeg kan ta for at de menneskene som er ute etter å ta meg skal slutte å jakte på meg. Da er det jo dem som må ta medisiner i så fall. Jeg lurer litt på hva blodprøvene mine viser, for som regel så spytter jeg bare ut tablettene igjen. Jeg tar dem innimellom, når jeg ikke føler jeg har sjans til å kaste dem uten at noen merker det. Jeg vet jeg jobber mot systemet og de som liksom skal hjelpe meg, men jeg føler søren meg at de jobber mot meg også. Som nevnt ovenfor, man setter seg ikke i ukomfortable situasjoner med vilje, på samme måte som jeg ikke tar medisiner jeg ikke trenger. Jeg vil virkelig ikke være trassig, og jeg er mer enn villig til å innrømme feil jeg gjør, men jeg synes det å ta medisiner er unødvendig, og det handler ikke om at jeg er trassig, men bevisst. Du hadde aldri i verden spist mat du ikke tålte, bare fordi noen sa det kom til å gjøre deg godt. 

Les mer i arkivet » Desember 2014 » Oktober 2014 » September 2014
Mørke hemmeligheter

Mørke hemmeligheter

23, Alvdal

Jeg trodde jeg var klar. Jeg hadde vært inn og ut av psykiatrien i tre år, og tenkte jeg var ferdig med det. Jeg tok feil. Jeg er nå innlagt mot min vilje, og får ofte medisiner i sprøyteform. Det er tøft. Jeg vil ikke innse det. Jeg er da ikke syk? Hvert fall ikke så syk som de sier jeg er. Jeg vet at jeg til tider har en annen virkelighet enn andre, men alle oppfatter jo verden ulikt. Dette er bloggen om livet mitt, som for tiden består av innlegg fra livet på en psykiatrisk institusjon. Jeg skal ut igjen en gang, og da blir det om hvordan jeg skal klare å leve med en diagnose som mange frykter. Tabu. Ellers kan jeg kontaktes på mail: secretososcuros1@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits